NRK Meny

Det vi ser, oppfatter og til sist antar

Det må skje noe med de negative strukturene på Tøyen som hindrer ikke-etnisk norske fra å delta i samfunnet. Det handler om politisk vilje. Og det handler om hva vi ser.

Banner ''Løft Tøyen''

LOVET LØFT: Flere har de siste dagene spurt Justisministeren om hvorvidt han vil sette en stopper for Politiets utlendingsenhet som skal flytte til Tøyen. Men Justisministeren vil ikke gripe inn i flyttingen som mange mener undergraver Tøyen-løftet.

Foto: Aas, Erlend / NTB scanpix

Artikkelen er flere år gammel.

Kronikkvignett Ytring

En vintermorgen, på vei til Luciafeiring i barnehagen, gikk vi over parkeringsplassen mellom Botanisk hage og Munchmuseet – der rumenere og bulgarere parkerte og overnatta frem til Oslo kommune regulerte parkeringsmulighetene.

På parkeringsplassen, rett ved plenen, der rumenerne og bulgarerne pleide å spise frokost og kvelds, var det en hvit varebil fra Renovasjonsetaten, Oslo kommune. Utenfor bilen sto en mann og en kvinne. De drakk fra hvert sitt pappbeger og røkte. Rett før vi passerte kasta de fra seg pappbegrene og gikk mot bilen.

Jeg slapp barnevogna, gikk bort og samla sammen kaffebegrene og brødet innpakka i papir. Kvinnen hadde ikke rukket å lukke igjen døra. Jobber dere i Renovasjonsetaten, Oslo kommune? Er det slik dere pleier å gjøre – kaste søpla rett ned på bakken? sa jeg og la kaffebegrene på gummimatta, bilgolvet. Kvinnen i førtiåra fniste, mannen på samme alder fikla med nøklene i tenninga og fikk start på bilen.

HØR OGSÅ: Radiodokumentar om Tøyenløftet

Skal dere bli boende?

Hadde noen, jeg inkludert, passert et par timer seinere eller på en annen årstid da parkeringsreguleringene var mindre restriktive, ville jeg kjapt ha tillagt forsøplinga på plenen bulgarerne og rumenerne som pleide å spise der. Og det kanskje uten å være innom muligheten for at det kunne være annerledes.

Jeg kunne fint se for meg dattera mi i samme klassen. Men skoleveien? Turen over lekeplassen der det selges stoff?

Heidi Marie Kriznik, forfatter

Nå rigger Cirkus Arnardo teltet på tomta mellom Botanisk hage og Munchmuseet. Det du ser og oppfatter er to forskjellige ting, sa Arnardo i et intervju der han fikk spørsmål om hvordan folk kunne tro noe annet enn det de faktisk så.

Da jeg for over et år siden begynte på et essay om Tøyen for tidsskriftet Samtiden var det med utgangspunkt i det spørsmålet vi ofte ble stilt etter at vi ble foreldre: Om vi skulle bli boende?

Dattera vår sogner til Tøyen skole. Det fantes en hel del forestillinger om Tøyen skole. Kan ikke sønnen din og dattera mi begynne på Tøyen skole sammen? sa jeg til en pappa. Det er ikke aktuelt, sa han. Hva er du og dine naboer redd for? sa rektor på Tøyen skole da jeg besøkte skolen. Og underveis i arbeidet med essayet kom jeg fram til at det ikke var skolen vi burde bekymre oss for, men oppvekst- og levevilkårene på Tøyen.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Strukturer og kulturer

Gamle Oslo er bydelen med klart høyest forekomst av barnefattigdom i hovedstaden og den nest laveste brutto gjennomsnittsinntekt per husholdning. Og samme hvor mye disse negative strukturene blir synliggjort, ender vi så lett opp med å snakke om Tøyen skole og andelen ikke-etnisk norske elever. Som om det var der problemet lå.
Da jeg i vinter underviste i skapende skriving i 7.klasse på Vahl skole, en tilsvarende skole som Tøyen skole og i samme bydel, kunne jeg fint se for meg dattera mi i samme klassen. Men ville jeg ha likt skoleveien, turen over lekeplassen der det selges stoff?

Det må skje noe med de negative strukturene på Tøyen, de strukturene som hindrer en rekke mennesker å komme inn på arbeidsmarkedet, og som i neste omgang legger til rette for en svart økonomi, måter å tjene penger på som gjør det «lett» å være skeptisk til innvandrere.

For det handler mer om politisk vilje enn kultur.

Fattigdom i arv

Du bruker ikke ungen din politisk, sa en fyr til meg under en middag da jeg snakka om Tøyen skole. Underforstått: Du vil vel ikke være en dårlig mor? Hvem vil være en dårlig mor?

Vi må slutte å snakke om barna på Tøyen som ikke-etnisk norske, de er norske, de vokser opp her.

Heidi Marie Kriznik, forfatter

Men å fortsette å støte ikke-etnisk norske ut av arbeidsmarkedet og hindre dem fra å delta i samfunnet, å la fattigdom gå i arv fra voksne til barn og fortsette å legge til rette for en voksende underklasse må vel også sies å være politisk – kanskje også et politisk eksperiment? Men da gjelder det ikke våre, men de andres barn. Og da er det greit?

Det du ser, og oppfatter er to forskjellige ting, som Arnardo sa.

Vi må slutte å snakke om barna på Tøyen som ikke-etnisk norske, de er norske, de vokser opp her.

Vis bredden av befolkningen

Men de som snakker for Tøyen, er vi, den hvite middelklassen, sier radiojournalisten på runden vi har på Tøyen.

Ja, det er kanskje sånn? Men ville det være bedre om ingen snakka for Tøyen? Men noe i spørsmålet til journalisten uroer meg. Og det slår meg etter runden med henne hvor lett det var å stikke innom en nystarta frisørsalong på Sørli plass drevet av Marte og Therese, mens det tok meg tid å komme på å ta journalisten med til den irakiske frisøren i Jens Bjelkes gate der dattera mi og jeg klipper panneluggen.

Tøyen må være Tøyen.

Heidi Marie Kriznik, forfatter

Jeg ønsker at Tøyen skal vise bredden av befolkninga, at det skal være mulig å gi Tøyen et løft og samtidig beholde den sammensetninga som er på Tøyen nå, men iblant er jeg redd for at vi bidrar til å gjøre Tøyen mer ensarta. At den opprinnelige befolkninga, de med levekårsutfordringene, blant annet på grunn av økte boligpriser, må flytte. Og det vil jeg ikke. Tøyen må være Tøyen.

Og et av de fineste bildene jeg har fra tida med Tøyeninitiativet er da jeg sto og så banneret LØFT TØYEN bli festa i høyhuset rett ved Tøyen skole, det huset som ble vurdert brukt til hospits, og ved siden av meg sto en gutt på 12-13 år. Han knytta neven, løfta den mot banneret og sa: Tøyen, Tøyen, Tøyen, med stolthet.