NRK Meny
Kronikk

Det vi lærte av Kjærgaard

Mange idrettsutøvere har denne uken frontkollidert med egen naivitet. Ord og forsikringer har mistet sin verdi, skriver Lise Klaveness.

Steffen Kjærgaards pressekonferanse

Nå fungerer offentlige pressekonferanser som både avhørsrom, domstol og arena for tilgivelse i dopingsaker. Ingen av delene blir dermed fulgt opp ordentlig, skriver Lise Klaveness.

Foto: Aas, Erlend / NTB scanpix

Da Steffen Kjærgaard på tirsdag innrømmet dopingbruk, var det litt som da jeg i tredje klasse fikk beskjed via en venninne at min første kjæreste «kuttet» med meg. Jeg hadde brukt hele morgenen på å gre ut flokene til en eller annen frisyre som presumptivt skulle kle en som hadde kjæreste. Selv om jeg var totalt uforberedt og sjokkert, svarte jeg «det var det jeg hadde på følelsen».

Sånn var det på tirsdag også. Til tross for at jeg var helt sjokkert og uforberedt, ønsket jeg instinktivt å henge meg på alle dem som uttalte at tidspunktet var overraskende, men det faktum at landslagssjefen hadde jukset gjennom mange år, var ikke det.

Men det er ikke sant. Jeg kunne virkelig ikke tro det jeg hørte. Helt inntil ordene ble uttalt av synderen selv, ristet jeg på hodet av medienes forferdelige forhåndsdømming, og at ubekreftede signaler om dopingbruk ukritisk ble videreformidlet.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Vant til ulovligheter

Min egen reaksjon på Kjærgaards innrømmelser forundrer meg litt. Jeg jobber til daglig i domstolen, og er sånn sett vant til å forholde meg til at mennesker i gitte situasjoner griper til ulovligheter, og senere fornekter dette.

Jeg jobber til daglig i domstolen, og er sånn sett vant til å forholde meg til at mennesker i gitte situasjoner griper til ulovligheter, og senere fornekter dette.

Lise Klaveness, sportskommentator og advokat

Men i løpet av 17 år som toppidrettsutøver har jeg ikke en eneste gang hatt mistanke om, vært vitne til eller hatt følelsen av, at noen rundt meg, verken i fotballmiljøet eller i det øvrige toppidrettsmiljøet tilknyttet Olympiatoppen, har vært i nærheten av å vurdere juks i jakten på idrettssuksess.

På den ene siden velger jeg å tolke egne erfaringer som en god indikasjon på at doping ikke er et så stort problem i norsk idrett som det inntrykket denne saken etterlater hos folk flest. For å bruke Kjærgaards eget, nå noe utvannede, utsagn: I så fall har jeg vært både blind og døv.

LES OGSÅ: Mads Kaggestad om optimisme i sykkelsporten

Frontkollisjon med egen naivitet

På den annen side underbygger saken at taushetskulturen i miljøer som har befatning med doping, har sterkere rotfeste enn noen av oss kunne ane. Kjærgaard har gjennom mange år benektet dopingbruk på det sterkeste, senest i VG en uke i forveien av innrømmelsen.

Taushetskulturen i miljøer som har befatning med doping har sterkere rotfeste enn noen av oss kunne ane.

Lise Klaveness, sportskommentator og advokat

Det ligger i kortene at valget om å ta doping også innebærer et valg om å lyve. Likevel har Kjærgaard, og mange med ham, løyet usedvanlig aktivt, og med bruk av hersketeknikker som har tvunget de fleste tystere til taushet. Da sykkellaget US Postals massør, Emma O´Reilly, sto frem og fortalte at hun kjente til dopingbruken i laget, uttalte den tidligere landslagssjefen at «det oser bitterhet av dama. Hun ble sparket fra laget, og dette virker som en ren hevnaksjon. Det kan jo være en enkel måte å tjene penger på».

LES OGSÅ : Norske proffsyklister snakker om doping

For de fleste av oss gjør saken derfor ekstra vondt. Mange idrettsfolk føler nok at man har frontkollidert med egen naivitet. Man er oppdradd til å være lojale mot kollegaer når disse blir angrepet av rykter i mediene. Vi er flere som etter denne uken må jobbe litt med oss selv for å ikke bli bitre skeptikere.

Mange steder har ord og forsikringer nå mistet mye av sin verdi. Det er sikkert bra for dopingarbeidet, men det er ikke bra for sjelen. Jeg ønsker å tro på en utøver som med offensive øyne forteller at han eller hun er ren.

Må kriminaliseres

Personlig mener jeg at saken underbygger behovet for at doping kriminaliseres på lik linje med annet sammenlignbart juks for egen vinning. Det er ingen grunn til at Liv Løberg, tidligere administrasjonssjef i Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAFH), skal straffes med 1 år og 2 måneder for CV-juks, når ikke idrettspersoner straffes for tilsvarende valg. Juks innenfor de store idrettene har vel så stort vinningspotensiale som i næringslivet for øvrig.

Mange steder har ord og forsikringer nå mistet mye av sin verdi. Det er sikkert bra for dopingarbeidet, men det er ikke bra for sjelen.

Lise Klaveness, sportskommentator og advokat

I likhet med mange andre kriminelle handlinger, bør det forhold at dopingen skjer organisert være straffskjerpende.

I idretten har vi en tendens til å se det som formildende at man begår overtramp som en del av en gruppe. Moralsk sett kan dette være riktig, men sanksjonsmessig bør det fungere motsatt. Én lommetyv som handler alene vil i strafferetten for øvrig straffes mildere enn fem som opererer sammen. Dette fordi det organiserte har et større farepotensiale enn impulshandlinger fra den enkelte, og fordi man erkjenner at det trengs sterkere lut til for å bryte et mønster som er fundert i en kultur enn i et enkelt sinn.

Nå fungerer offentlige pressekonferanser som både avhørsrom, domstol og arena for tilgivelse. Og ingen av delene blir dermed fulgt opp ordentlig.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Øelegger idretten innenfra

Uansett, kriminalisering eller ikke; de viktigste grepene ligger hos idrettsmiljøene selv. Det vil alltid være mennesker som faller utenfor den smale sti i jakten på suksess. Det må vi leve med. Vi kan derimot ikke være bekjent av at dopingmiljøer får utbre seg i organisert form. Det ødelegger idretten innenfra og medfører mistenkeliggjøring av mange utøvere.

Nå må sykkelsporten, og andre utsatte idretter, ta jobben med å få gravd frem problemenes røtter og ikke nøye seg med at enkeltutøvere tar støyten. Kun på den måten kan all tapt naivitet ha noen verdi.