Det var bare et spørsmål om tid før Atle Antonsen var tilbake

Denne uken kom nyheten om at komiker Atle Antonsen snart er tilbake i programlederstolen i «Misjonen». Antonsen ble permittert fra P4-programmet etter at lyriker og samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali fortalte at Antonsen hadde oppført seg svært aggressivt mot henne på Bar Boca i Oslo, og blant annet sagt at hun var for mørk i huden til å være der.

Det er egentlig ingenting som er overraskende ved at Antonsen er på vei inn i rampelyset igjen.

Komikeren, som ble anmeldt av Ali for hatefulle ytringer, har ikke bestridt hennes versjon av historien. Men han har forklart i avhør at det han sa, må ha vært ment humoristisk. Dette var etter alt å dømme den tyngste grunnen til at Riksadvokaten henla saken: At det ikke kunne etableres at Antonsen hadde ondsinnede hensikter. Han har da heller ingen historie med rasistiske uttalelser.

Men det er mulig å si noe svært forstyrrende uten at det var den bevisste hensikten med det. Antonsens venn og makker, Johan Golden, var blant dem som gikk ut og sa at kameraten hadde sagt noe rasistisk, selv om han bedyret at han ikke var rasist.

Men når det blir oppgjør og oppvask etter slike kontroverser, handler det aldri bare om hva du har sagt, men også om hvem du er. For mange ville det nok være svært vanskelig å komme tilbake etter å ha opptrådt såpass skremmende overfor en person som alle vet er utsatt – Jirde Ali har levd med hets og trusler hengende over seg i en årrekke.

Men Atle Antonsen har kommet gjennom TV-ruta og inn i stuene til folk i tiår etter tiår. Han har vært en følgesvenn for TV-seerne gjennom store deler av livet deres. Mange vil føle at de kjenner ham. Og når de føler at de kjenner ham, blir opptrinnet på Bar Boca bare en liten del av en større helhet.

Veien tilbake er nok lenger for programleder og tidligere fotballspiller Bernt Hulsker, som i motsetning til Antonsen ble idømt atten dagers betinget fengsel og en bot på ti tusen kroner for å ha trakassert en dørvakt med minoritetsbakgrunn på et utested.

Nå er riktignok også Hulsker så smått i gang med å bygge opp karrieren sin igjen, med et show i hjemkommunen Vestnes, men det er uvisst når eller om han vil entre den nasjonale scenen igjen.

Hulsker og Antonsen har til felles at de mistet kontrollen på byen, og slengte meldinger som ble oppfattet som svært trakasserende av to minoritetsnordmenn og av folk som stod rundt og så på. Sårene de må slikke i etterkant, er selvpåførte. Men nå, etterpå, må også offentligheten, publikum, vurdere hvilke sanksjoner som føles rimelige når noe sånt skjer.

Det som neppe er hensiktsmessig, er at en som Atle Antonsen skal støtes ut i det ytterste mørke, og i praksis få yrkesforbud. Antagelig vil slike krav virke mot sin hensikt, da det vil gjøre det lettere, ikke vanskeligere, å ta et oppgjør med det han faktisk sa. Det må være veier tilbake.

Når noen oppfører seg dårlig, er det dumt hvis det skapes et inntrykk av at den eneste adekvate moralske reaksjonen er å slutte å like vedkommende, og slutte å se på det han eller hun lager. Da vil nok flere kvie seg for å si at det har skjedd noe kritikkverdig i det hele tatt.

Det er nok også mange som tenker at de selv også fort kan si noe ufølsomt eller tankeløst, om rasisme eller om andre sensitive temaer – kanskje ikke så alvorlig som det Atle Antonsen sa, men nok til at de heller mot romslighet og tilgivelse når kjentfolk blamerer seg.

Samtidig vil det nok føles feil for mange hvis det at du er godt kjent og godt likt blir som et «Arrestanten løslates»-kort fra Monopol, noe som gjør at de som har tilstrekkelig med popularitet å tære på, mer eller mindre kan gjøre som de vil og fortsette som om ingenting har hendt.

De som valser over grenser, må forvente å bli avkrevd unnskyldninger og forklaringer. Unnskyldninger må oppfattes som ektefølte, ikke som halvhjertede pliktløp, for at de skal aksepteres i offentligheten. Og prikken på førerkortet kommer kanskje alltid til å være der.

Kanskje en god måte å nærme seg det hele på er å trekke en stiplet linje mellom den du er og det du gjør. Sagt på en annen måte: Det at du sier noe som blir opplevd som truende eller rasistisk trenger ikke å bety at du er fordømt eller uforbederlig. Det er ikke en endelig dom over den du er. Men det er noe som må snakkes om, noe som må problematiseres, før døren inn til de gamle TV- og radiostudioene settes på vid vegg.

Helt rettferdige blir slike oppgjør naturligvis aldri. Selv i dagene etter den dramatiske kvelden på Bar Boca var det den passive parten, hun som ble utsatt for ubehaget, som ble filleristet mest i avisenes kommentarfelt. Det er Sumaya Jirde Ali som har sagt fra seg redaktørvervet i Fett, som har blitt taus, mens Atle Antonsen er i ferd med å vinne sine roller og jobber tilbake.

Oppi alle diskusjonene om hvordan det skal være en vei tilbake for den som har gjort noe dumt, er det verd å huske på at den veien kan være enda smalere og mer humpete for den andre – hun som bare skulle ut på byen en kveld.