Gjennom sine to presidentperioder har Obama vokst fram som en pådriver for en sterkere klimapolitikk i USA. I den første presidentperioden fikk han bilindustrien til å godta strengere utslippskrav for nye biler. Han presset på for å få en klimalov vedtatt i Kongressen, men motstanden fra energilobbyen og politiske motstandere ble for sterk og lovforslaget ble skrinlagt.
I andre presidentperiode har Obama-administrasjonen jobbet fram flere reguleringer i transportsektoren og kraftsektoren som vil føre til store utslippskutt fram mot 2030. Dette har han fått til ved å bruke presidentens fullmakter, uten å involvere Kongressen, noe som har ført til protester og svært aktiv motstand både fra opposisjonen i Kongressen og sterke interessegrupper i energisektoren. Politiske motstandere har stadig fremmet lovforslag og rettsprosesser som sikter mot å stoppe den nye politikken. Hittil har imidlertid slike forsøk ikke lykkes. Samtidig har investeringene i fornybar teknologi økt kraftig i USA. Landet er nå verdens tredje største investor i fornybar energi, og delstater som Texas og California har en raskt økende andel av henholdsvis vindkraft og solenergi i sin strømproduksjon.
USAs lederrolle
USA har også inntatt en lederrolle i de internasjonale klimaforhandlingene. President Obama engasjerte i 2014 Kina i et bilateralt energi- og klimasamarbeid som tilrettela for en ny dynamikk mellom de to største utslippslandene i forhandlingene opp mot Paris-møtet i 2015. I månedene (og årene) før sluttforhandlingene i Paris drev Obama-administrasjonen utstrakt diplomati for å få på plass en avtale. Flere av de mest sentrale elementene i avtalen har amerikanerne spilt inn i forhandlingene. Bottom-up-tilnærmingen i Parisavtalen, hvor landene setter seg felles mål – togradersmålet og karbonnøytralitet – er en pragmatisk tilnærming til klimapolitikk.
Sterke rapporteringsmekanismer er også et sentralt element i Parisavtalen som USA har kjempet for. USA anser det som viktig å bygge tillit mellom landene, og at dette gjøres best ved å stille krav til åpenhet, rapportering, og kontroll av utslippsdata og hvor langt enkeltland har kommet i å nå klimamålene sine. Parisavtalen setter en viktig ramme som tilrettelegger for framskritt i nasjonal klimapolitikk. Utfordringen nå er iverksetting av konkrete tiltak.
Hva skjer etter presidentvalget?
Det store spørsmålet nå er om dagens klimapolitikk vil bli videreført av neste president. Obamas pådriverrolle i klimapolitikken er svært kontroversiell på hjemmebane, og republikanske ledere har gitt klar beskjed om at mye vil endres dersom en republikaner vinner presidentvalget. Flertallet i Senatet har bl.a. signalisert at de ønsker å fjerne hjørnesteinen i Obamas klimapolitikk, «Clean Power Plan», som gir delstatene marsjordre om å utarbeide planer for hvordan utslippene fra kraftverk skal kuttes med 32 prosent innen 2030. De fleste av delstatene er allerede i gang med arbeidet, og forventes å levere konkrete planer innen sommeren.
Selv om en republikansk president har en helt annen agenda enn Obama i klimapolitikken er det usannsynlig at han vil være i stand til å fjerne alle disse klimatiltakene i delstatene, spesielt ettersom de er i ferd med å bli iverksatt og dermed blir vanskeligere å ta bort. Obamas trekk med å engasjere delstatene direkte i å utarbeide klimaplaner kan dermed vise seg å være en smart måte å gjøre egne politiske veivalg varige på.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook.
Vanskelig å gjøre helomvending
Også internasjonalt vil det bli vanskelig for en ny president å gjøre helomvending, ikke minst i forhold til det bilaterale samarbeidet med Kina. Et godt forhold til en så økonomisk og politisk viktig stat som Kina blir viktig også for den neste presidenten i USA, noe som gjør det sannsynlig at energisamarbeidet Obama har lovet Kina vil videreføres i en eller annen form. Lederskap i klimaforhandlingene vil derimot være mindre sannsynlig med en republikansk president med en annen klimapolitisk agenda.
Obamas ettermæle er sikret
I talen sin om rikets tilstand viste Obama til alt han har fått til på klimafeltet som president, og pekte på at neste utfordring blir å forvalte olje- og kullressursene på en måte som gjenspeiler den kostnaden slike energikilder påfører samfunnet ved å være hovedkilder til klimagassutslippene. Her står Obama foran store utfordringer. Fjerning av energisubsidier og påslag i avgifter for fossil energi vil utfordre sterke politiske og økonomiske interesser, og kan bli en høy barriere å forsere. Uansett vil Obamas ettermæle på klimapolitikk være sikret som den mest progressive presidenten hittil.
