Ved første øyekast er det et påfallende opplagt kompromiss. Det sentrale tallet som i dag er 30 og miljøeksperter ville endre til 0,5 blir: (fanfare) 15!
Så enkelt er det likevel ikke.
Det er viktig å definere en iskantsone for å regulere oljevirksomhet og annen aktivitet i områder hvor det er sannsynlighet for is. Her er det et unikt plante- og dyreliv som bør beskyttes.
Hvor langt sør den faktiske, fysiske, iskanten beveger seg, vil variere fra år til år avhengig av temperatur, havstrømmer og andre forhold.
I dag går en høyst menneskeskapt grense på kartet. Den definerer en sone der det kan være mer enn 30 prosent isforekomst, mer enn 30 prosent av dagene i april, de siste 30 år.
Skulle man brukt samme formel, men med oppdatert 30-årsperiode, ville streken på kartet bli flyttet nordover.
Det miljøfaglige rådet vil endre 30 prosent isforekomst til 0,5 prosent isforekomst. Dette ville flyttet iskantsonen betydelig sørover i Barentshavet.
Sonen vil da ligger lenger sør enn flere områder hvor det allerede er delt ut lisenser til oljeselskapene.
Regjeringen går inn for 15 prosent isforekomst.
Dette er ingen miljørevolusjon, det fastsetter langt på vei dagens praksis.
Venstre opprinnelig ønske var en langt sørligere grense og tilbaketrekking av gitte lisenser. Ingen oljelisenser i Barentshavet sør trekkes tilbake.
En formalisering av dagens praksis har likevel en politisk verdi:
For oljebransjen som får bekreftet sine tildelte lisenser. For miljøinteressene som får bekreftet en iskantsone som konsept og hindret oljeaktivitet ytterligere nordover.
Står dette seg politisk over tid, kan det gi begge parter forutsigbarhet.
Møtes ikke på halvveien
Kompromiss-kanten kan ikke forstås som en middelvei. Den sikrer likevel noen viktige gjerdestolper, samtidig som den lar seg forklare.
15-prosentgrensen er betydelig lenger nord enn 0,5-grensen. Målt i kilometer, ikke isforekomst, møtes ikke oljeinteresser og miljøinteresser på halvveien.
Samtidig blir det en faktisk grense som endelig definerer hvor miljøinteressene skal ha forrang, og det sikres et vedtak som vil stå seg i forvaltningsplanens tiårige levetid. Begge deler har vært under press i forhandlingene:
Hadde Venstre og KrF stått hardere på en sørligere iskant, ville de aldri lyktes i å få grensen absolutt. Det ville blitt en sørligere strek, men med oljeaktivitet nord for seg.
I tillegg ville man risikert en debatt om varighet. Forvaltningsplanen skal fornyes hvert tiende år, men jo lenger sør iskanten ville blitt definert nå, jo større var sjansen for omkamper, allerede neste stortingsperiode. Det håper mange å unngå med dette kompromisset.
Det er pedagogisk salgbart for Venstre å understreke at iskanten flyttes så vidt sørover, er endelig og gjelder hele perioden, Barentshavet nord vernes. Samtidig følges ikke miljørådene og oljeinteressene får beholde tildelte lisenser.
Astrid Randen forklarar kva iskanten er.
Øker risiko
Miljøinteressene vil påpeke at det prinsipielle hverken handler om isprosent eller avstand; tallet må forstås som en risikovilje:
Når storsamfunnet godtar ethvert tall høyere enn 0,5 (i praksis en 0-verdi), sier man at man er villige til å ta mer risiko for at menneskelig aktivitet kommer i konflikt med behovet for naturbeskyttelse. Å øke til 15 vil derfor bli like sterkt kritisert som 30 ville blitt.
15-prosentgrensen, sikrer oljeselskapene områdene de allerede har fått, ingen lisenser trekkes tilbake. Hvis dette er litt seier for miljøinteresser, er det overhodet ikke noe direkte tap for oljeinteressene.
Betydning for oljebransjen
Nå om dagen har oljebransjen mer akutte problemer enn å finne leteområder lenger nord hvor det er mørkt, kaldt, dyrt og geografisk krevende å operere.
Likevel er det av betydning at man opprettholder gitte lisenser.
Det handler om langsiktighet og å vite at det er leteområder å ta av når situasjonen tillater det. En oljebransje uten mulighet for «nye trekk», ville vært sårbar for fallende investeringer veldig raskt.
Nå begynner den virkelige politikken
Det er et paradoks at denne saken nok ville vært vanskeligere med en flertallsregjering.
Det aldri ble oljeminister Sylvi Listhaug som skulle sitte rundt møtebordet i denne saken. Det har nok gjort det enklere for statsminister Erna Solberg å til enighet i regjering, men tilsvarende vanskelig å få flertall for på Stortinget.
Frp er villige til å sette hardt mot hardt og trekke støtten til Solbergs reviderte budsjett i mai og statsbudsjett i oktober, dersom regjeringen henter flertall for 15-grensen med Arbeiderpartiet. Frp vil i forhandlinger med regjeringspartiene om en 30-grense.
Hvordan Frp skal forsvare å sende landet ut i en regjeringskrise nærmest på vegne av en oljeindustri som ikke vil klage høylytt over resultatet, er ikke bare enkelt å forstå.
At Frp vil rendyrke sin profil som oljeindustriens beste venn, er lett å se og forstå, men det er ikke sikkert dette er den beste måten å spille kortene på.
Frps primærstandpunkt er at man ikke definerer en iskantsone, men forholder seg til hvor isen til enhver tid er.
- OPPDATERT: Frp mener regjeringens kompromiss er et bedre grunnlag for forhandlinger enn fryktet. Partiet er også tilfreds med bekreftelse på at regjeringen vil forhandle med Frp først. Også Arbeiderpartiet er positive i sine signaler.
- I løpet av fredagen øker dermed sannsynligheten for et bredt forlik i Stortinget.
Det kan virke som om Arbeiderpartiet (i likhet med Høyre) kan godta et kompromiss som flytter grensen noe sørover, men ikke stikker kjepper i hjulene for oljeindustrien. Hverken i Ap eller LO vil det være enkelt. Både Ap-leder Jonas Gahr Støre og energi og miljøpolitisk talsperson Espen Barth Eide har investert mye i at Ap skal klare å forene klimapolitikk og næringspolitikk når partiet til slutt bestemmer seg.
Oppsummert er regjeringens forslag for dårlig for miljøbevegelsen og for dårlig for Frp. Det er til å leve med for Venstre, oljebransjen og Arbeiderpartiet.
Så hvor gyllen middelveien er, kommer an på hvem du spør.
