Hopp til innhold
Kommentar

Det som en gang VAR

Fotballen er på vei til å forsvinne foran våre fascinerte øyne.

 Mateu Lahoz checks the video assistant referee (VAR) during the Primera Division Liga match

Vår ukritiske fascinasjon for teknologien er i ferd med å endre fotballen, skriver kronikkforfatteren. På bildet bruker den spanske dommeren Mateu Lahoz videoassistert dømming (VAR) under en kamp mellom Getafe og Sevilla FC tidligere i år.

Foto: Chema Moya / EPA

Det er lenge siden jeg har fått så massiv motstand fra venner og ikke minst kolleger som i denne diskusjonen. Og det til tross for at det er jeg som har rett. Det det handler om, er det innerste i fotballens sjel. Og det destruktive fenomenet vi har lært å kjenne som VAR.

Teknologien har for lengst inntatt den naturlige og vakre kappestrid kalt idretten. Uten at det har ødelagt noe for noen. Tvert imot.

Ingen mener friidretten, svømmingen eller skøytesporten ble dårligere av elektronisk tidtagning eller av at målbåndene ble byttet ut med laservarianter.

Det samme gjelder i skihopping. Vel var det et ekstra spenningsmoment å se etter armen til lengdedommeren som mente han, for det var for det meste en han, sto akkurat der landingen skjedde, gå i været.

Ingen er fortsatt i tvil om hvem som styrer tennisen. Slik er det ikke lenger i verdens mest populære sport.

Jeg må også allerede her innrømme en viss fascinasjon for det såkalte hawkeye-systemet i tennis. Enkelt, kjapt og absolutt. Og med et begrenset antall muligheter til å overprøve dommeren, som er en vesentlig skikkelse i denne fortellingen. For ingen er fortsatt i tvil om hvem som styrer tennisen. Slik er det ikke lenger i verdens mest populære sport.

Det er vår form for fotball jeg frykter for. Vår ukritiske fascinasjon for det teknologiske er i ferd med å endre ved noe helt grunnleggende i verdens i særklasse mest populære sport.

Diskusjonen rundt såkalt videoassistert dømming, stadig bedre kjent som VAR, er ikke ny. Den har bare stoppet opp, et sted mellom avventenhet og resignasjon. Det siste er dessverre det mest sannsynlige. Og forveksles med tilfredshet og fascinasjon.

Cuneyt Cakir

Disse bevegelsene, som er å tegne en firkant eller skjerm i lufta, har blitt et vanlig syn under fotballkamper.

Foto: LINDSEY PARNABY / AFP

Neste sesong er den viktigste innskjerping av instruksen for dommerne på øverste nivåer, der disse såkalte hjelpemidlene så langt er i bruk, ikke at de skal være varsomme med anvendelsen, men at de skal slå ned på spillere som signaliseres at videodømming må komme til anvendelse.

Videodømmingen har gjort seg selv til milliardindustri.

Et av de største problemene med å kritisere utviklingen, er nødvendigvis å ende i kategorien romantisk konservatisme. EU-valget sist helg viste grundig konservatismens manglende popularitet på vårt kontinent i øyeblikket. La oss bare konstatere at det også er tilfelle når det gjelder VAR.

Men det er et faktum at videodømmingen har gjort seg selv til milliardindustri. Avgjørelsene tatt på videorommene langt fra gressteppene har vært avgjørende for retningen på enorme pengestrømmer, slike som utløses når en klubb tar seg videre i klubbfotballens mest forgyllende kappestrid, Mesterligaen.

Millimeteravgjørelser tatt i de mytiske videorommene har vært helt avgjørende helt frem til at det er de to engelske lagene Tottenham og Liverpool som i dag er i Mesterliga-finalen.

Paradoksalt nok har det denne gang gått mest ut over de klubbene som har blitt sterkest kritisert for å ha brukt absurde oljepengebeløp på å prøve å vinne denne turneringen, nemlig Paris Saint-Germain og Manchester City. PSG forsvant ut mot Manchester United på en hands, som ikke ville blitt dømt uten at dommeren fikk en beskjed i øret som ingen andre hører.

Fotballens unike popularitet er bygget på spillets uforutsigbarhet.

Manchester City tapte for Tottenham på en millimeteroffside like sent i kampen. Heller ikke denne ble oppdaget med det menneskelige øyet. Men drømmen om å vinne verdens mest attraktive turnering brast igjen for den Qatar-eide klubben.

Ironisk nok vant samme Manchester City den engelske ligaen takket være to avgjørelser med bruk av mållinjeteknologi. Til sammen dreide de to avgjørelsene seg om 40 mm. Som er mer enn nok for teknologien. Men altfor lite for å redde det menneskelige.

Fremtiden har inntatt The beautiful game. Og spillet er på vei til å endre seg i noe av det mest grunnleggende. Det man ser, er ikke alt. Det finnes en høyere virkelighet. En man ikke ser. En som er mer avansert enn kampen om ballen ute på gressmatta.

Redselen kommer. For at noen har sett noe vi som tilskuere ikke har fått med oss.

Fotballens unike popularitet er bygget på spillets uforutsigbarhet. Man kan aldri forutsi hvem som er best, om det er spilleren som liten eller stor, tjukk eller tynn, nordafrikaner eller søramerikaner.

Dette, kombinert med spillets enkelhet og egalitære natur. Fotball er en sport som egentlig er helt lik på Estadio Metropolitano i Madrid som på ei grusslette i Dhaka. En sport som spilles med én ball og to mål, og hvor alle kan bruke resten av dagen til å diskutere om det var frispark eller om ballen var inne. Slik er det ikke lenger.

Den ypperste av fotballsportens utøvelse styres ikke lenger av mennesket med fløyte, som er satt til å dømme, men av noen over ham. Noen ingen av oss ser eller vet hvem er. Og i sin ytterste konsekvens: noen som vi ikke vet om hvem som igjen gir dem deres ordre. Eller hvem som betaler dem.

Derfor må vi snu. Som menneskeheten aldri gjør.

Fotballen er med dette på vei til å miste sin største attraksjon: det å være en arena for det umiddelbare, det uforutsigbare og uhemmede - innen glede eller skuffelse. I stedet er det redselen som kommer. For at all glede bare er midlertidig. For at noen har sett noe vi som tilskuere ikke har fått med oss.

Derfor må vi snu. Som menneskeheten aldri gjør. Når noe nytt først er oppfunnet og har rukket å forbløffe oss. Som heller ikke vil skje her. Når de med pengene ser potensialet i å kunne overprøve beslutningene. Og verdens mest populære sport ender som to. Den vi ser. Og den vi blir fortalt.

Mesterligafinalen mellom Tottenham og Liverpool blir dømt av slovenske Damir Skomina og hans assistenter. På papiret, gresset- og utallige tv-skjermene rundt om i hele verden. De virkelige avgjørelser blir tatt et helt annet sted. Til glede for venner, kolleger og folk jeg aldri kommer til å kjenne. Men det er jeg som har rett. Fotballen er på vei til å forsvinne foran våre fascinerte øyne.

Men glem heller aldri at selv for de mest konservative romantikere finnes det fortsatt håp og alternativer. Samtidig som det er mesterligafinale i Madrid, spiller det amerikanske boybandet Backstreet Boys i Oslo Spektrum. Stedet hvor alle er villig til å høre når man fortsatt føler for å rope ut at I want it that way.