NRK Meny
Kronikk

Det smarte med russebusser

Russefeiringen henter legitimitet fra et gammelt og eksklusivt ritual. Nå som den er demokratisert gir det mulighet til frihet og autonomi.

Russetog med russ på flott gammel russebil. (1970)

En god nøkkel til å forstå russebussen er den friheten som finnes i å ha tilgang til et eget rom, skriver kronikkforfatterne. Bildet viser 17. mai-feiring i Oslo i 1970.

Foto: Scanpix / SCANPIX

Russetida er over oss, og vi kommer til å bli oversvømt med nyhetssaker om fyll, sex, vold og kommersialisering. Mange kritiserer, mange er bekymret. Sjelden forsøker noen, slik biologen Dag O. Hessen nylig gjorde på NRK Ytring, å forstå hvorfor store deler av ungdomskullene faktisk investerer tid og penger i en feiring som framstår som utmattende og farlig. Mange av foreldrene til årets russ var nok selv russ en gang, likevel virker dagens feiring antakelig som eksotisk og truende for de fleste.

I fjor gjorde vi feltarbeid på russefester og intervjuet russ. Særlig interesserte vi oss for «eliten» blant dem – de som har buss. I år er det over 160 busser, med rundt 4000 medlemmer. Antakelig kommer dobbelt så mange til å være med og «rulle». Hvorfor investere flere år med dugnadsarbeid og hundretusener av kroner? Bare for å oppleve flatfyll og usikker sex?

LES OGSÅ: Russ på sparebluss

Kontroll og uavhengighet

Prins Harald som russ 17. mai 1955

Russetiden har gamle tradisjoner. Bildet viser nåværende kong Harald, den gangen prins Harald, som russ 17. mai 1955 i Oslo. Prins Harald var russ på Katedralskolen og har «Katta»-symboler på jakken og russelue.

Foto: Scanpix / SCANPIX

En god nøkkel til å forstå russebussen er den friheten som finnes i å ha tilgang til et eget rom. Bussen gir ungdommene selv kontroll. Ellers må de forholde seg til foreldre, lærere, dørvakter, politi. Russebussen er en mobil frisone. Dersom noen blander seg inn, ruller russen bare videre.

Det starter tidlig. Dagens russ har sett andre feire siden de selv var små. De har samlet russekort, og de har vært med storesøsken på «rulling». I tillegg har de begynt å drikke, men det skjer gjerne på hjemmefester. De vi snakket med hadde sjelden vært «på byen». Fester hadde foregått hos dem selv eller hos venner, mens foreldrene var borte. Det er ikke lett å slippe inn på et utested for en 18-åring.

En god nøkkel til å forstå russebussen er den friheten som finnes i å ha tilgang til et eget rom.

Mot denne bakgrunnen blir russebussene, med sine kostbare lyd- og lysanlegg, nokså rasjonelle investeringer. Dersom du ikke slipper inn på en klubb eller pub, hvorfor ikke lage din egen? Bussen gir ikke bare deltakerne et eget rom å feste i, de får selv bestemme hvordan denne rullende nattklubben skal være innredet.

«Konseptet» heter det, og både russen og utelivsbransjen bruker begrepet. Konseptet handler om en overgripende idé, om interiør og design, om spesiell musikk, om hemmelighold og fellesskap. Det er ikke rart de er stolte av bussen og vil vise den fram på treff. De identifiserer seg med den, den blir et symbol på fellesskap. Mange investerer mye penger, særlig russen på Oslo vest, det er rett og slett et uttrykk for den generelle velstandsøkningen.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook

Felles konsept, felles prosjekt

I slutten av april og begynnelsen av mai kan de begynne og «rulle» (dvs. feste mens de kjører rundt om natta). Da vil de oppleve at bussen ikke bare er et eget rom, men også skaper intense, tette og fine fester. Når bussene ruller er det trangt om plassen. Det er tung musikk, de danser i takt til sin egen russelåt, de drikker seg fulle sammen med venner, spennende gjester inviteres med, kanskje kliner de med noen. Bussen er et felles prosjekt og et avgrenset rom, med egen kontroll, som samler festdeltakerne i et tett fellesskap. «Kristian» sa: «Vår beste rulledag var uten tvil den morsomste festen i hele mitt liv.»

Bussen gir ikke bare deltakerne et eget rom å feste i, de får selv bestemme hvordan denne rullende nattklubben skal være innredet.

Mange russeforeldre har nok selv en gang opplevd fine hybelfester – et lite rom fullt av venner, dunkel belysning, noen danser, noen kliner, høy musikk, alkohol og ingen foreldre eller dørvakter som skal se strengt på den falske ID-en din. Du kan gange det hele med ti, så fanger du kanskje stemningen i bussen.

Russefester er, som mange andre fester, irriterende for omgivelsene. Bussene samles i løpet av natta i utkanten av byen. Her utvides festrommet: musikk dundrer fra ulike anlegg, deltakerne går inn og ut av andre busser for å kikke og treffe andre. Så kommer politiet og jager dem fordi noen har ringt inn og klagd på høy musikk. Deltakerne på en hybelfest som blir avsluttet fordi naboer klager kan kanskje dra ut på byen, ut i parker, ut i gatene. Russen kan bare flytte festen. Når politiet kommer, starter bussen. I Oslo ruller de fra Tryvann til Maridalen, så videre til Ingierstrand, så tilbake til Oslo sentrum. De er nomader som skaper nye fester, i midlertidige festrom. «Rulling» er fremfor alt mobile fester.

LES OGSÅ: Hvorfor utelukkes foreldrene?

moderne russebuss

Bussen er et felles prosjekt og et avgrenset rom, med egen kontroll, som samler festdeltakerne i et tett fellesskap. Her bussen «Teenage Crime» under kåringen av årets russebuss på Telenor Arena i 2011.

Foto: Solum, Stian Lysberg / NTB scanpix

Historisk legitimitet, smart løsning?

Russen befinner seg i en overgangsfase, fra barndom til voksent liv. De har liten kontroll over sine vanlige rom. Før russefeiringa må de krangle seg til hjemme-alene-fester. På steder for høyere utdanning finnes det ofte egne studentbarer, når de blir enda eldre kan de gå på kule utesteder, med 21-årsgrense. Sommerstid drar mange på festivaler. Alt dette handler dypest sett om å finne seg egne rom – et rom til å oppleve noe, møte jevnaldrende, til å feste i.
Midt i alt finner vi russebussen. Den muliggjør deltakelse i en tradisjonsrik, populær og tilgjengelig festpraksis.

Alt dette handler dypest sett om å finne seg egne rom – et rom til å oppleve noe, møte jevnaldrende, til å feste i.

Russetida har eldgamle tradisjoner. Cornua depositurus var betegnelsen på et initieringsritual brukt ved europeiske universiteter allerede på 1700-tallet. Da Det Kongelige Frederiks ble innviet i 1811, flyttet feiringen seg ut i gatene og ble knyttet til offentlig bruk av alkohol. Da var det en ørliten minoritet som fikk adgang til å feire. I dag er ritualet flyttet ned til avslutningen av videregående skole, og store deler av norske ungdomskull deltar. Tradisjonen bak gir det hele legitimitet.
Selvsagt skulle vi alle sett at det var mindre fyll og mindre usikker sex. Men la oss først ta inn over oss at russebussen er en ganske smidig tilpasning av denne gamle tradisjonen og til nettopp det at de unge ikke slipper til andre steder. Da gir russebussen god mening. Kanskje problemet ligger et annet sted?