Kronikk

Det skal bare én feil til

Hver morgen spør vi hverandre: – Hvordan har du det? Er du ok?

Pasient løftes av leger og sykepleiere på intensivavdelingen på Haukeland sykehus

Jeg får kanskje ingen eller milde symptomer hvis jeg blir smittet. Men for han jeg elsker, betyr det intensivavdeling og respirator. Derfor følger jeg alle smittevernrådene, men det er mange som ikke viser hensyn, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra intensivavdelingen på Haukeland sykehus i Bergen.

Foto: Katrine Sunde / Haukeland universitetssykehus

Denne artikkelen er over en måned gammel, og kan inneholde utdaterte råd fra myndighetene angående koronasmitten.

Hold deg oppdatert i NRKs oversikt, eller gjennom FHIs nettsider.

Jeg har begynt å bruke et nytt ord: Høyrisiko. Folkehelseinstituttet ramser opp diagnosene, punktmerket og ryddig, og jeg kan sette et kryss ved hvert eneste ett. Og legge til noen.

Jeg er samboer med en i høyrisikogruppen. Mannen min har vært innestengt siden 11. mars. To kjøreturer til fastlegekontoret, rett inn på laben, bare gravide og de livsviktige fikk komme for å ta blodprøver. Ingen på venterommet, rett ut igjen. Fastlegen ringte, men det var ikke lett å huske på alt vi lurte på.

De som synes jeg er hysterisk, får bare synes det. Det er heldigvis ikke så mange. En mann lo da jeg rygget noen skritt tilbake, han kom overraskende rundt en sving, og sa at så farlig var det vel ikke. Det kommer an på hvem du har hjemme, sa jeg. Han ble litt lang i maska.

Hensynsløshet er en stygg egenskap uansett virus eller ikke.

Etter det har jeg brukt ordet høyrisiko. Beklager, jeg må være forsiktig, jeg har en med høyrisiko hjemme, sier jeg når andre kunder ser irritert på meg. Jeg må ut. Handle mat og hente medisiner på apotek. Jeg tar flere forholdsregler enn de fleste. Jeg går langt utenom, har øyne i nakken og skritter til side. Vasker alle varer i Zalo, går over alle håndtak, karmer og fjernkontroller hver dag. Håndkremen er overalt, det går hardt utover hendene.

Den ene gangen, den ene sjansen jeg tar, kan være da den lille jævelen finner veien inn i slimhinnene mine. De som har vært syke sier at det verste var å tenke på dem de smittet. Selskapet eller møtet, da de selv ikke visste at de hadde viruset, det de utsatte de andre for. Selv de som forteller om da de trodde de skulle dø, er lei seg for de andre. De har sett alvoret.

Jeg ser for hver uke at oppfordringene fra helsevesenet virker.

Jeg får kanskje ingen eller milde symptomer. Men for han jeg elsker, betyr det intensivavdeling og respirator. Han vil ikke tåle det. Det er lenge siden han lå på en intensivavdeling i tre uker, og svevde mellom liv og død. Midt i innleggelsen tømte de lungene for to liter med vann og ringte. Det var nære på.

Etter det har følgesykdommene kommet, en etter en. Det har vært sykehusinnleggelser, og mange nye medisiner. Han har kjempet. Jeg beundrer ham hver dag for jobben han gjør som tar all tid, han passer på helsa si, og gjør alt riktig. Skal den ene sjansen jeg tar, gjøre alt det forgjeves? Han er en mann med stor tålmodighet og humor. Jeg tviler på at den lille virusjævelen har humoristisk sans.

Jeg bar inn en gammel ergometersykkel fra boden, som var meningen å legge på Finn. Han har brukt et treningstilbud fra bydelen som var perfekt for ham, men gruppene er selvsagt avlyste. Han prøver å gjøre noen øvelser selv, sykler litt, men jeg ser hvor fort muskelmasse svinner. Det er trist å se, når så mye krefter ble brukt jevnlig på å opprettholde funksjonen hans.

I begynnelsen kjente vi begge på symptomer. Jeg tok tempen flere ganger om dagen. Det sluttet jeg med da jeg oppdaget at den svingte. Jeg er ikke hysterisk, og ser for hver uke at oppfordringene fra helsevesenet virker. Avstand og håndvask.

Men da hun som sto så nær meg på apoteket lo høyt og voldsomt med ansiktet vendt mot meg, forestilte jeg meg at sollyset ville ha avslørt alle de små dråpene i lufta. Eller hun som løp forbi meg og pustet med maks puls, og jeg gikk i sterk motvind.

Vi hører at vi skal ta vare på de sårbare. Jeg mener at vi skal ta vare på alle.

Jeg sniker meg langs reolene og sjekker rundt hver sving, blir overrasket av en som gir fullstendig blanke i alle smitteråd. Klenger seg innpå, vingler selvopptatt rundt. Tre i bredden, ingen som helst oppmerksomhet om andre mennesker. Hun som ikke engang ser stripene på gulvet ved kassa, men laster varene før jeg engang er ferdig med å putte mine på båndet.

I vårt lille nabolag er vi 26 boenheter. Av dem vet jeg om tre familier som er rammet. Småbarnsfamilier, unge. De har aldri vært så syke. En besteforelder er død. Smitten er ikke her, de har fått det på hver sin kant. Det kan ramme hvem som helst. Naboene holder avstand og viser stort hensyn. Jeg er så takknemlig for at de voksne har lært barna å gjøre det samme.

Vi hører at vi skal ta vare på de sårbare. Jeg mener at vi skal ta vare på alle. Vi er ikke et samfunn som deler inn de vi synes like godt kan dø og vi andre. Noen har til og med sagt i denne krisetiden, ikke direkte til meg, at kreftsyke skal jo dø likevel. De har vel verken vært syke selv, eller hatt noen de var glade i som var det, heller ikke fått med seg at medisinsk forskning går framover og at det er derfor barnedødelighet og kvinner som dør i barsel går ned, og at gjennomsnittlig levealder har steget fra rundt 40 til over 80 år i Norge.

De som synes jeg er hysterisk, får bare synes det.

Hensynsløshet er en stygg egenskap uansett virus eller ikke. Egoisme, selvopptatthet og selvforherligelse ser vi effekten av i USA hvor over 60 000 er døde (med mange mørketall) fra en medieklovn som hater media.

Jeg kan gi blanke, stille meg i køer og ta risker, ikke få angst hver gang jeg tar en tur en solfylt søndag med folk overalt. Men det som stopper meg er: Den ene gangen, var det som gjorde det. At mannen min ender på intensivavdeling. At jeg ikke engang får tatt farvel.

Den ene feilen.

Lest denne?

Status Norge

Sist oppdatert: 30.05.2020
8425
Smittet
28
Innlagt
237
Døde