Det kommer stadig nye drypp om hva som utspilte seg bak lukkede dører i de hemmelige tjenestene i dagene før terrorangrepet. Og det vi så langt har fått vite er kraftig kost.
Ifølge NRKs opplysninger mente Etterretningstjenesten at det var sannsynlig med et angrep i Norge. Og de mente at Bhatti-miljøet stod bak.
Bare timer før skytingen fant de også en Facebook-profil der Arfan Bhatti oppfordret til hat mot homofile, og la ut bilde av et brennende regnbueflagg. Alt dette ble videreformidlet til PST.
Med andre ord hadde begge de hemmelige tjenestene både et mulig miljø og et mulig mål. Da er det nesten uforståelig hvorfor ingen trykket på den store, røde knappen.
Kunne politipatruljer blitt plassert ut?
For det ble det ikke slått alarm. Dermed ble heller ikke politidistriktene varslet. Blant spørsmålene granskingsutvalget ganske sikkert stiller seg er hva Oslo-politiet ville gjort hvis de fikk vite hva de hemmelige tjenestene satt med.
I Oslo hadde man så sent som i mai samme år stoppet Arfan Bhatti sammen med nettopp Zaniar Matapour.
Ville noen i hovedstadspolitiet lagt to og to sammen og startet egne undersøkelser? Ville den operative politistyrken blitt satt i høyere beredskap? Kunne politipatruljer blitt plassert ut ved samlingsplasser for skeive?
Et annet moment er hvorfor PST ikke selv startet en såkalt avvergende etterforskning da de fikk informasjonen fra E-tjenesten. Fra PST-hold har vi tidligere hørt at man mente varselet var «nakent».
Avtroppende nestsjef Hedvig Moe sa dessuten til VG så sent som i april at det er feil at PST fikk all informasjon før terrorangrepet. Et sentralt spørsmål for granskingsutvalget er nok likevel om sikkerhetspolitiet fikk vite nok til at de burde ha foretatt seg noe.
Hvor gikk det galt?
PST har en velfylt verktøykasse, og kan for eksempel iverksette spaning, telefonavlytting, hemmelig ransaking eller kontroll av den siktedes PC. Men verktøyene ble ikke benyttet før etter at angrepet var et faktum.
Så hvor har det gått galt? Og hvorfor gikk det slik? Det blir interessant å se om granskingsutvalget har funnet svar på disse to spørsmålene. Ingen i den daværende toppledelsen i PST jobber der lenger i dag, men det er grunn til å tro at flere av dem har måttet svare for seg til utvalget.
PST har vært i hardt vær før, men mye tyder på at stormen blir sterkere nå. Sikkerhetstjenestens største og viktigste oppgave er å avverge terror mot mål i Norge. Selvsagt skal PST også etterforske og påtale saker, men høyeste prioritet vil alltid være å hindre at noe skjer.
Det ser de ikke ut til å ha klart denne gangen.
