Det meste er nord

9. april 2017 er det 77 år siden Nazi-Tyskland invaderte Norge. Og interessen for 2. verdenskrig ser ikke ut til å ebbe ut. Tvert imot. Filmer som «Max Manus» og «Kongens nei», samt TV-serien «Kampen om tungtvannet» skal ha mye av æren for at en ny generasjon gjenoppdager krigen.

Fiksjon levendegjør historiske hendelser på en helt annen måte enn hva de fleste faktabøker klarer. Elleveåringen som i dag fatter interesse for 2. verdenskrig, har sannsynligvis sett «Kongens nei», men har ikke lest Alf R. Jacobsens dokumentarbok «Bitter seier».

Ikke bevisst fortiet

Men hvor blir det av den store krigsfortellingen fra Nord-Norge? Det mangler jo ikke akkurat på materiale. I arbeidet med min kommende roman om felttoget, uttrykte en av mine kilder seg slik: Motstandskampen i Sør-Norge i 1940 var triste saker. Det var i nord de slåss.

En teori flere nevner, er at noen i regjeringen/forsvarsledelsen i årene etter krigen så seg tjent med å dysse ned det som skjedde nordpå. Det kan nok hende, men vedtatt politikk var det neppe.

Flere av de sentrale politikerne i Einar Gerhardsens regjering var selv fra landsdelen, en av dem sågar med ansvar for gjenoppbyggingen av Finnmark og Nord-Troms. I fortsettelsen ønsker jeg å peke på tre andre faktorer som har satt krigen i nord i skyggen av motstandskampen i sør.

Krigen i Narvik

Før jeg kommer dit, kan det være greit å sette slaget om Narvik i sin rette kontekst: Vinteren 1940 hadde Både Tyskland og Storbritannia blikket rettet mot Norge. Hovedårsaken var malmen fra Kiruna som ble skipet ut over den isfrie havna i Narvik. I tillegg fryktet britene at tyskerne skulle bruke Norge som et oppmarsjområde for både marineblokade og invasjon av De britiske øyer.

Natt til 9.april seilte tyske jagere, godt hjulpet av dårlig vær og norsk politisk uvilje til å se realiteten i øynene, inn mot Narvik. De norske panserskipene Eidsvold og Norge ble torpedert, og 283 norske sjømenn omkom. De neste to månedene ble Narvik og området rundt skueplass for en intens fjell- og vinterkrig.

Forsmaken på hva som lå i vente for de norske styrkene kom torsdag 25. april, da et tysk kompani overrumplet Trønderbataljonen i Gratangsbotn. Slaget som fulgte, varte i nesten seks timer. Da kampen var over, hadde 32 nordmenn blitt drept, 64 var såret og 180 tatt til fange. Tyskerne mistet 16 mann og fikk 40 av sine såret.

28. mai 1940 ble Narvik, som den første tyskokkuperte byen i Europa, frigjort. Men jubelen var kortlevd. 8. juni trakk de allierte styrkene seg ut, og Norge ble tvunget til å kapitulere. Da lå Narvik i ruiner, og brorparten av byens 10.000 innbyggere var evakuert. Tapstallet for felttoget er usikre, men ca. 8.500 er summen som nevnes oftest.

Med dette som bakteppe, kan man spørre seg hvorfor ikke slaget om Narvik er like kjent som for eksempel senkningen av «Blücher»?

Fem år uten fri presse

Fra det øyeblikket den tyske okkupasjonsmakten tok kontroll, og frem til maidagene 1945, hadde ikke Norge en fri presse. I den perioden ble den norske befolkningen servert propaganda om det som skjedde i Narvik, blant annet at en mindre, tysk avdeling hadde stått imot en tallmessig norsk og alliert overmakt.

Denne fordreiningen av virkeligheten farget nordmenns holdning til kampene i nord etter krigen.

Det nasjonale og det internasjonale

Som forfatter Oddmund Joakimsen poengterer, ble slaget om Narvik kun viet ti av 2100 sider i verket «Norge i Krig». Dette er to sider mindre enn det Churchill selv brukte i sitt opus magnum «Den annen verdenskrig». Sammenligningen er ikke tilfeldig.

Kampen om Narvik var viktig for krigen. Satt på spissen kan vi si at Narvik i to måneder ble skueplass for krigen mellom Tyskland og Frankrike/Storbritannia/Polen.
Kampene på Østlandet var først og fremst viktig for Norge. Konge og regjering var truet. Nasjonens identitet og ære sto på spill. Kampen handlet om oss.

Fra et nasjonalt ståsted, er det mer følelsesmessig sprengkraft i sistnevnte «fortelling».

Mangler nordnorske helter

Gitt det foregående punktet, er det kanskje ikke så merkelig at norske historikere har hatt en hang til å løfte frem allierte aktører, særlig britiske offiserer, på bekostning av «gutta» - de norske soldatene.

Kontrasten til Sør-Norge er tydelig. Der personifiseres motstandskampen gjennom skikkelser som Max Manus, Gunnar Sønsteby og Martin Linge.

Det burde likevel ikke være vanskelig å finne «en nordnorsk Max Manus». Et eksempel er sersjant Johan Kristian Larssen. Sammen med bare to andre soldater, angrep han en tallmessig overlegen tysk avdeling og fikk på den måten avverget et flankeangrep som truet med å stoppe den norske og franske fremrykningen mot Narvik. Larssen overlevde.

Gikk til kamp

Med filmene som er under forberedelse om felttoget i nord, vil dette bedre seg. Og takket være bidrag fra forfattere som Alf R. Jacobsen, Morten Jentoft og Asbjørn Jaklin, er bildet i dag langt mer nyansert enn bare for et tiår siden.

Senkningen av «Blücher» har for mange blitt symbolet på den norske motstandskampen. Generalmajor Carl Gustav Fleischers klare ordre til sine soldater formiddagen 9. april om å «ta opp kampen» mot den tyske overmakten, bør med tiden få samme status.

For å justere litt på Rolf Jacobsens dikt: Det meste er nord her i landet, også historien om 2. verdenskrig.