Se min kjole!

Det er noe ærlig ved toppidrettsutøvere som står svette og snørrete foran tv-kameraene. Du vet hvor inntektene deres kommer fra. Navnet til sponsorene deres er klistret på skiene, sydd fast på brystet eller lua. Ingen vil at du skal være i tvil om at store penger har skiftet hender her.

Når verdens største filmstjerner seiler ut på den røde løperen før Oscar-utdelingen denne helgen, er det hele mer fordekt.

Men bak kjolene og smykkene som vises frem, kan det være forhandlinger som er like harde og kalde som noe du har sett på «Succession».

Det er mange som har interesse av at skuespillerne er kledd og utstyrt på en bestemt måte: Stjernen selv, stjernens venner og familie, stylisten, designeren, og teamet bak filmen som er nominert. Resultatet er som regel et barskt kompromiss.

Det var ikke alltid slik. Det er ikke så lenge siden store stjerner stakk innom designerbutikkene i Los Angeles for å shoppe Oscar-kjolen sin, eller tok en telefon til en av sine designervenner.

Men fra midten av nittitallet begynte de store motehusene for alvor å innse at stjerner på den røde løperen var noe av de mest lukrative reklameplakatene som var å få.

De største navnene ble oversvømmet av klær, forslag og tilbud, og mange begynte å hyre stylister for å holde styr på alt sammen. Samtidig, ved hjelp av internett, vokste det frem en ny, uformell og ofte ganske bitende motepresse, og frykten for å havne på «verst kledd»-listen ble større. Det kom noe nervøst inn i prosessen, men også noe mer profesjonelt.

Når den røde løperen fikk større eksponering enn før, ga det også muligheter for en stjerne til å forme og videreutvikle sitt eget image. En ung og mindre kjent skuespiller kunne få ny oppmerksomhet fra både journalister og castingagenter ved å være kledd på en spesielt chic eller iøyefallende måte.

Da Lupita Nyong’o vakte oppsikt igjen og igjen på den røde løperen i 2015, med fargerike, minneverdige kjoler som samtidig var upåklagelig kledelige, gjorde det både Nyong’o og stylist Micaela Erlanger til globale kjendiser.

Klærne og stylingen gjør det mulig enten å understreke eller utfordre sitt eget image.

Da Reese Witherspoon, som lenge ble forbundet med lettbente komedier, valgte en ettersittende, dyplilla Nina Ricci-kjole til Oscar-seremonien i 2007, akkompagnert av utslått hår og sotede øyne, ble det tolket som et signal på at hun gjerne ville ha mer voksne og sensuelle roller.

Skjønt, nye roller er ikke den eneste gevinsten for de som mestrer denne leken.

Stjernene lever vel så mye av millionkontrakter med motehus og sminkemerker som av honoraret de får for rollene sine. Jennifer Lawrence, Alicia Vikander og Margot Robbie, som alle har opplevd å være filmbyens it-girls, inngikk enormt innbringende kontrakter med henholdsvis Dior, Louis Vuitton og Chanel.

De var dermed også kontraktfestet til å gå med klærne fra sponsorene sine på premierer og prisutdelinger, noe som påfallende ofte førte dem inn i antrekk de ikke kledde – og som publikum og motesynsere, rent metaforisk, rev fra hverandre.

Internett nærmest tryglet Margot Robbie til sist om å droppe Chanel-forbindelsen sin og finne seg noen som tok bedre vare på henne.

Når så mye står på spill, er prosessene bak, også langtrukne, seige og stressfylte. Med en gang det blir klart hvem som kommer til å være til stede under Oscar-seremonien, enten som prisutdelere, nominerte, eller følge, oppretter stylisten deres kontakt med motehusene.

Hvis det er snakk om et stort nok navn, kan den det gjelder, forvente å få en kjole laget spesielt til seg selv. Da får stylistene tilsendt skisser, som de går gjennom sammen med klientene og velger ut fra.

De inviterte må alltid ha minst tre kjoler tilgjengelig: En til seremonien, en reserve, og en til festen etterpå. Og ikke sjelden blir de tilbudt store summer for å representere et bestemt motehus, betydelige nok til at valget kanskje ikke alltid blir gjort kun ut fra smak og motefølelse. Heller ikke for stylisten, som får en prosentandel av sponsorsummene.

Særlig smykkedesignerne er kjente for å være grenseløse i budkrigen om de store stjernene. I 2006 mottok Charlize Theron 200.000 dollar for å ha Chopard-smykker på under Oscar-seremonien.

Men når alle kontrakter er i havn, er det fremdeles tusen ting som kan gå galt. På selve seremonidagen løper stylistene rundt med nål og tråd, strømper, puppeteip og reserveknapper i lommene. Den største angsten er at kjolen skal skrukke eller, grøss, bli ødelagt på vei til Oscar-utdelingen.

De som har særlig store kjoler kan la seg frakte i varebiler. Gwyneth Paltrows stylist har fortalt at da skuespilleren og livsstilsgründeren hadde på seg en hvit Tom Ford-kjole under Oscar-seremonien i 2012, ble hun kjørt dit halvt liggende, mens to medarbeidere holdt capen ut så den ikke skulle skrukke.

Og alt dette skjer for at de heldige gjestene skal kunne gli ut foran blitzregnet, smilende og grasiøse, som om det ikke koster den minste anstrengelse.