Kjære helseminister, jeg orker det simpelthen ikke!
2020 har vært et tøft år for oss alle.
Kanskje burde det ikke komme som et sjokk at det blir viktigere i kriser å spikre fast trange normer – for å gjenvinne og holde kontroll på befolkninga.
Og kanskje er det fordi jeg selv ikke har så mye å gå på lengre.
Jeg veksler mellom resignasjon og vilt raseri de gangene myndighetene ber oss om å innordne oss i rekka.
De av oss som ikke tramper nok i takt.
Vi fikk juling denne høsten, vi single, barnløse og aleneboende.
Slag vi absolutt ikke fortjente, i den mørkeste høsten, da vi mista alle valgmulighetene et singelliv kan innebære.
Isolasjonen var et faktum!
Alt er så kjipt om dagen at jeg totalt mister personligheta!
The time is up for promiskuøs Drama Queen fra Oslo Øst.
Normen vant. Det eneste som nå er tillatt, er det kjernefamilier synes er gøy: Breddeidrett, tur i skog og mark – og å henge hjemme og kjede seg i hjææææl!
Gjentatte ganger har vi fått hamra inn anbefalinger, påbud, forbud og regler.
Ikke kyss, ikke drikk, ikke pul.
Ikke, ikke, ikke!
Med poetisk språkdrakt og mye patos har helseministeren fortalt om antall frosker vi får kysse, og om hvem som kan ha sex med hvem.
Poesi til tross, mantraet har vært det samme: Hold dere hjemme, finn på noe oppbyggelig med kohorten!
Det starta allerede tidlig på høsten da Høie spøkefullt uttalte seg om kyssing under en pressekonferanse.
Hold énmetersregelen - om du ikke tenker å være forelska mer enn én kveld.
Det fikk single Oda Louise Østbakk til å tråkke inn i debatten i Aftenposten og oppfordre til breiere forståelse av menneskers behov.
Høie svarte og ba unge single unngå tilfeldig sex.
Jeg blei helt forvirra en stund der.
Var det slik å forstå at det kun var de unge single som skulle unngå dette? Var det fripass for dem i parforhold som driver med tilfeldig sex?
Selvsagt forsto jeg hva helseministeren ønska å si. Ikke spre smitte gjennom tilfeldig sex!
Men det var med på å stadfeste noen fastlåste og stigmatiserende oppfattelser av hvem de single og aleneboende er. Satt opp mot de tosomme som følger den rette vei. Monogamiet.
Jeg var heldigvis ikke aleine om forvirringa.
Samme kveld møtte Høie til Debatten i NRK sammen med generalsekretær i Rådet for psykisk helse, Tove Gundersen. Hun så med bekymring på at aleneboere og single nærmest ble hengt ut som en risiko for folkehelsa.
Rett etter kom det flere påbud som ikke ramma de single mer enn andre. Debatten stilna.
Jeg pusta letta ut og tenkte at regjeringa endelig var ferdig med sex- og samlivsundervisninga.
Men det var dessverre litt for naivt.
Da influenceren Sophie Elise kyssa noen hun angivelig ikke burde, rykka selveste statsministeren ut med løfta pekefinger og fortalte oss at vi måtte begrense antall kjærester vi har.Jeg forstår – uten regjeringas taler og kronikker – at jeg ikke kan leke kysseleken akkurat i år.
Jeg ofrer meg gjerne for at unger skal få fortsette både med skole og fritidsaktiviteter.
Jeg forstår – uten regjeringas taler og kronikker – at jeg ikke kan leke kysseleken akkurat i år.
Men det jeg oppriktig lurer på, er hvilke gammeldagse, absurde forestillinger det bygger på at det bare er vi single som står for seksuelle utskeielser.
Og det fra politisk hold.
Unnskyld meg, de siste åras avsløringer av manglende seksualmoral blant politikere tilsier at dere, av alle, er godt kjent med seksuelle krumspring av negativ og positiv art i egne rekker.
Er jeg den eneste single kvinnen i verden som har blitt kontaktet av gifte, desperate menn under koronaen?
Ektefeller som var innelåst i hus med folk de ikke var sjukt begeistra for før pandemien, og som ikke blei spesielt attraktive som partnere på cella.
Det kysses også i de stille grender.
Dette evinnelige fokuset på de single dreier seg vel ikke om at dere oppriktig tror at de som lever i kjernefamilier er monogame per se? Og derfor ikke driver med aktiviteter som smitter?
Som alle andre er jeg selvsagt opptatt av å få smittetalla under kontroll.
Jeg gjør snart hva som helst for å få tilbake en brøkdel av det livet jeg elska fram til mars.
Men fri meg fra moralpolitikk og anbefalinger om juleselskap.
Hvis ingen går i fella, men passer seg for den, skal alle sammen snart få feire jul igjen!
I år kunne vi endelig ha brukt korona som unnskyldning for å slippe unna faenskapet jul. Men da ba Høie oss tenne julestjerna allerede i november.
Heldige var vi som blei minna på at vi nærma oss en høytida som maner til ensomhet ved første, lille Jingle Bell.
Kunne vi ikke sluppet påminnelsen om hvor lite familiære noen av oss er akkurat denne jula - i det minste?
Jeg får lyst til å drukne meg i gløgg, mens jeg runder Netflix og ser Hjem til Jul enda en gang.
En serie som for øvrig kan anbefales for hele regjeringa, som en del av sex- og samlivsundervisninga jeg gjerne skulle gitt dem.
Da alle tinga jeg satte pris på i livet var borte som dugg for sola, var Jesusbarnet og Betlehemsstjerna det siste jeg ønska meg.
Jeg tente et lys for meg sjæl som singel Crazy Cat Lady, som offer for pandemien i stedet!
Jeg har forstått at regjeringa gleder seg innmari til jul. Og jeg unner dere virkelig en pust i bakken.
Jeg så du var ute med lyrisk penn igjen, Høie, og skreiv om julegaver for få dager siden.
Og jeg er enig i at en fin julegave til oss alle ville vært å få hverdagene tilbake.
Jeg skal gjøre mitt beste for at både du og jeg får den gaven på nyåret.
Imidlertid har jeg en liten ekstragave til deg! For jeg har forstått at du liker gode tekster.
So here goes ei lita strofe fra revylegenden Einar Rose, som forteller litt om livet sett med brillene til ei singel dame med katt:
«Først så skal jeg bli til to, og så skal jeg være tro.
Orker det simpelthen ikke.
Så skal man hviske ømme pussige navn, så skal man hvile i sin elskedes favn. Nei, jeg orker ikke det.
Nei, jeg orker ikke det. Jeg orker det simpelthen ikke!»
God jul, Høie!
Bill. mrk: «enslig, ung, kvinne søker absolutt ingenting».
