NRK Meny
Kronikk

Det kvinnelige unntaket

At kvinner lager én form for musikk og menn en annen, er en skremmende avleggs tanke, skriver Sandra Kolstad, artist.

Sandra Kolstad

'For en fin dag det blir den dagen kvinnelige musikere slutter å være kvinnelige musikere og prinsesser – men heller rett og slett bare musikere, ' skriver Sandra Kolstad, som selv er musiker.

Foto: Tom Øverlie / NRK P3

Når norske rockemusikere av mannlig kjønn gir ut nye plater, skrives de sjelden inn mannlige tradisjoner, i alle fall ikke like ivrig som kvinner. Leser vi ofte om sjette generasjons norske rockemenn? Nei, for de tar vi for gitt. Mannen som musiker trenger aldri noen grunn til å skape og gi ut, verken hva gjelder instrument eller sjanger. Det kan se ut til at kvinner oftere må kategoriseres. I bunnen av dette kan jeg vanskelig tro at det ligger noe annet enn en følelse av at kvinner som lager musikk fortsatt er et unntak fra regelen – ergo må de forklares på en helt annen måte enn mannlige musikere.

Det er selvfølgelig viktig å trekke referanser innenfor all form for kunst- og kulturkritikk, hvorunder musikk åpenbart faller. Men som Myrbråten og Lindholm antyder i sin kronikk, blir det bare så altfor tydelig hvordan anmeldere blindt trekker referanser til andre kvinnelige artister når de skriver om kvinner – uten at det nødvendigvis er et musikalsk slektskap til stede. Det gjør tekstene mer eller mindre uinteressante for leserne.

Det kvinnelige unntaket

Det største problemet, som jeg ser det, er imidlertid at det bare finnes et kjønn i musikken når den fremstår i musikkskribentenes språk: Kvinnen. De kvinnelige artistene, jentebandene, det kvinnelige unntaket. Hvis musikk har et kjønn, er musikken kvinne. Det betyr at den egentlige musikken, står mennene for. Dette er ikke en uvanlig måte kjønn fungerer på: Mannen er naturtilstanden, kvinnen er unntaket.

Det er ikke en uvanlig tanke, heller ikke blant musikere, at kvinner lager én form for musikk, menn en annen.

Sandra Kolstad, artist

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Jeg har diskutert temaet med flere kollegaer, både kvinner og menn, og det er interessant å se hvor mye meningene spriker når det kommer til hvorvidt kjønn har noe å si for musikken man lager eller ei. Det er ikke en uvanlig tanke, heller ikke blant musikere, at kvinner lager én form for musikk, menn en annen. At det er en annen type kraft og energi i musikken som kommer fra menn, enn den som kommer fra kvinner. Personlig synes jeg det er en skremmende avleggs tanke å tilskrive et kunstnerisk uttrykk en egen type kraft avhengig av kjønn. Sagt med poeten Øyvind Berg: «Du er kvinne / jeg er mann / begge brenner / samme brann.»

Ikke bare musikkanmelderens skyld

Dette ansvaret hviler ikke kun på musikkjournalistene. Hvordan kvinner synes i musikken skapes ikke bare i avisspaltene, og det er ikke bare middelaldrende mannlige musikkanmelderes skyld. Som musiker møter jeg de samme formuleringer fra både mannlige og kvinnelige musikkjournalister. For ikke overraskende er jo disse også bare mennesker.

Det er her fordommene har sine røtter, i det mystiske folkedypet, hvor de vokser og gror og gjør at folk helt selvfølgelig blir overrasket, for eksempel når de får vite at jeg produserer min egen musikk.

Sandra Kolstad, artist

Det er her fordommene har sine røtter, i det mystiske folkedypet, hvor de vokser og gror og gjør at folk helt selvfølgelig blir overrasket, for eksempel når de får vite at jeg produserer min egen musikk. Er det mulig å tenke seg et språk om musikk som ikke rommer referanser til kjønn i det hele tatt? Det kunne i alle fall vært et interessant eksperiment – som jeg tror ville gjøre det tydelig hvor kjønnet musikkspråket er per i dag.

Jeg får mer og mer sansen for det noe pubertale spørsmålet «hva er vitsen?» Det kan kanskje være et kontrollspørsmål for musikkskribenter: Når du sitter der med penn i hånd og har begynt å skrive om hvilket kjønn det er på utøveren det gjelder. Hva er vitsen?

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Prinsessen og dronningen

Det rareste er kanskje at kvinnelige musikere helt ufrivillig settes i et konkurranseforhold til hverandre, blant annet gjennom evige kroninger: «Den nye elektropopprinsessen», «den nye popdronningen». Menn er sjeldent konger og prinser, rent statistisk. Det sier oss at hver mann har sitt eget kongerike, mens kvinnelige musikere alle krangler om den samme kronen.

Hver mann har sitt eget kongerike, mens kvinnelige musikere alle krangler om den samme kronen.

Sandra Kolstad, artist

Det er ikke på langt nær sant. Jeg er i alle fall takknemlig for å være musiker i en tid der spennende utøvere som Jenny Hval, Susanna Wallumrød, Susanne Sundfør, med flere, er mine kollegaer. For en fin dag det blir den dagen kvinnelige musikere slutter å være kvinnelige musikere og prinsesser – men heller rett og slett bare musikere.

Jobb med rekrutteringen

I tillegg til å ønske en språklig bevissthet som ikke er med på å sementere fordommer om kvinner og musikk, tror jeg det er viktig å jobbe med den praktiske virkeligheten, som de språklige bildene tross alt løselig bygger på. Arbeidet med rekruttering til musikkbransjen er noe av det viktigste man kan gjøre.

Da jeg var 15 år spilte guttene i klassen i band, mens jeg spilte klassisk piano og aldri sang en tone for noen.

Sandra Kolstad, artist

Ungdomsklubber med bandrom og kurs rundt om i landet er en måte å gjøre det mulig for folk å begynne å spille på. Organisasjoner som AKKS gjør et uvurderlig stykke arbeid, ved å tilby kurs i alt fra instrumentopplæring til lyd og DJ-kurs for en billig penge. For å sette det litt på spissen: Da jeg var 15 år spilte guttene i klassen i band, mens jeg spilte klassisk piano og aldri sang en tone for noen. Nå er min søster 15: Hun går på DJ-kurs.