Kronikk

Det koster å bli kvoteflyktning

Utvelgelse av kvoteflyktninger skaper en konkurranse om å fremstå som mest sårbare.

APTOPIX South Sudan Child refugees

En alenemor med fem barn har ikke mulighet til å bli med i konkurransen om å bli utvalgt som kvoteflyktning, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser flyktninger fra Sør-Sudan i Imvepi nord i Uganda i april 2017.

Foto: Jerome Delay / AP

Den 19.januar viser Tormod Strand og Lokman Ghorbani i NRK til hvordan «falske asylhistorier er til salgs for folk som vil til Norge». Forretningsideen er at for å få asyl må man ha den beste historien å vise til, og slike historier kan kjøpes. Dette sår tvil om hvorvidt de som får asyl er de som trenger det mest. Alternativet til asylsøkerordningen er å hente flyktninger i nærområdene gjennom kvoteflyktningordningen.

På NRK Debatten 10.januar hevder Trine Skei Grande at «for oss er det viktig å vise til at gjennom kvoteflyktningordningen tar du dem som absolutt trenger det mest». Dette kan det være grunn til å sette spørsmålstegn ved.

En alenemor med ansvar for fem barn har ikke mulighet til å være med i denne konkurransen.

Høsten 2013 gjorde jeg feltarbeid i Nakivale Flyktningleir i Uganda. Der er alle kjent med at et viktig kriterium for utvelgelse av kvoteflyktninger er sårbarhet. Dette skaper en konkurranse mellom flyktningene om å fremstå som mest sårbar. En konkurranse man deltar i allerede når man ankommer Kampala og registrerer seg som flyktning.

Utenfor kontorene til FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) finner man såkalte «caseworkere» som selger skreddersydde livshistorier som skal øke sjansene for å bli valgt ut som kvoteflyktning. Det koster 100 dollar.

Må bli sett av UNCHR

I Uganda har ikke de svakeste flyktningene, som har flyktet til fots fra krig, råd til å kjøpe en slik i historie. I tillegg til en kollektiv forståelse av at man må ha en ekstra god grunn til å skulle bli kvoteflyktning, må man sørge for å bli sett av UNHCR for å bli valgt ut. Dette innebærer for mange timer med venting utenfor kontoret deres. Noen forsøker å få til et intervju i et halvt år før de lykkes. Mange lykkes ikke.

En alenemor med ansvar for fem barn har ikke mulighet til å være med i denne konkurransen. Det har heller ikke den syke eller svake flyktningen som kanskje trenger det mest.

Kvoteflyktningestatus er et attraktivt karrieremål.

Flyktninger med penger og ressurser har størst mulighet for å holde ut i prosessen. Men et intervju med UNHCR og et navn i en mappe er bare begynnelsen. Man skal gjennom ytterligere fem intervjuer med ulike instanser før man kan bli anbefalt til et mottagerland.

Et utgangspunkt for å bli kvoteflyktning er å bli tildelt en status som sårbar flyktning med ekstra behov for beskyttelse. UNHCR sin definisjon av sårbar er de som er alvorlig syke, torturoverlevende, enslige forsørgere, enslige mindreårige, funksjonshemmede, politisk forfulgte, statsløse palestinere, kvinner utsatt for seksuell og kjønnsbasert vold og LHBT-personer.

I den andre enden har Norge som mottagerland også to kriterier for aktuelle kvoteflyktninger. Det ene er beskyttelsesbehov og det andre er integreringspotensial. Flyktninger med behov for beskyttelse kan være både ressurssterke og ressurssvake. Sistnevnte gruppe er vanskelig å integrere i vårt samfunn.

Som heftige jobbintervjuer

Kvoteflyktningstatus er et attraktivt karrieremål, og prosessen mot å bli kvoteflyktning er i realiteten en rekke heftige jobbintervjuer. De med mest ressurser kan fremstå som mest sårbare, men også mest integrerbare. De har dermed størst sjanse til å bli kvoteflyktning. Det er rett og slett ressurskrevende å framstå som sårbar på den helt rette måten. De svakeste lykkes ofte ikke og blir igjen i flyktningleiren.

Norge har et ansvar for å ta en del av byrden. Å hjelpe en liten andel flyktninger gjennom kvoteflyktningordningen er noe vi gjør i solidaritet med andre land som deltar i denne byrdefordelingen. Det er udiskutabelt dyrere og langt fra kostnadseffektivt å hente flyktninger ut av nærområdene og sende dem til land som Norge.

Det er også udiskutabelt at vi gjør livet mye bedre for de få flyktningene som blir valgt ut. Men vi tar ikke nevneverdig av for den enorme flyktningstrømmen gjennom denne ordningen, og vi velger ikke de svakeste flyktningene, for de møter ikke kravene til integrerbarhet.

Trine Skei Grandes bruk av kvoteflyktningordningen er først og fremst symbolpolitikk som skal gi et skinn av en rausere holdning til flyktninger. Det er all grunn til å nyansere forestillingen om at en økning i antall kvoteflyktninger innebærer omsorg for de aller svakeste.

FØLG DEBATTEN PÅ Facebook OG Twitter