Det måtte en razzia som rammet noen av regjeringspartiet Høyres ungdomsrepresentanter til, for at det igjen skulle blåses liv i diskusjonen om et straffsanksjonert forbud mot bruk av narkotiske stoffer. Jeg er således takknemlig for ungdomspolitikernes bidrag. Spørsmålet har nemlig engasjert meg i snart 20 år som forsvarsadvokat.
Men, mitt engasjement knytter seg ikke til hvorvidt unge – og sikkert både engasjerte og dyktige – ungdomspolitikere, får seg en smekk på fingeren, en bot og sågar en ripe i den politiske lakken. Det er heller ikke festrøykerens glede over en joint som for mitt vedkommende ligger til grunn for et standpunkt for avkriminalisering.
LES OGSÅ: «Hva kan redde norsk narkotikapolitikk?» av professor Willy Pedersen (13. mars)
Livstruende syke kriminaliseres
At bruk av hasj ikke er farligere enn alkohol – er for meg knapt nok et argument av vekt. Begge stoffer har så store skadevirkninger at dersom vi «ikke-kriminelle-alkohol-nytere» gjennom rødvinsbrisen skulle forsøke å føre en konsekvensbasert diskusjon i straffverdighetsspørsmålet, så skulle vel skadelighetskriteriet ført til et standpunkt for forbud mot begge?
Spørsmålet om legalisering av bruk av narkotika er for meg basert på noe annet. Min bekymring gjelder de som har utviklet bruk av narkotika til et alvorlig og livstruende helseproblem, og som i tillegg – med dagens ordning – er å anse som kriminelle.
Mitt standpunkt er kanskje mindre ideologisk og mindre prinsipielt enn andres. Kriminaliseringen hadde ikke vært på langt nær så problematisk for meg å forsvare, dersom vi hadde et behandlingstilbud til disse som fungerte.
LES OGSÅ: «To historier om ruspolitikk» av Øystein Skjælaaen (7. mars)
Strenge krav til «Legemiddelassistert rehabilitering»
I Norge har vi en lovbestemt ordning for substitusjonsbehandling ved opiatavhengighet, for eksempel heroinavhengighet. Ordningen – LAR (Legemiddelassistert rehabilitering) – regulerer vilkårene for å få og gjennomføre metadon og buprenorfin-behandling (Suboxone eller Subutex).
Det er min påstand at LAR ofte har en motsatt virkning enn ønsket.
I tilbudet ligger det en erkjennelse av at det er få narkomane som klarer å bryte med sitt rusmisbruk gjennom fullstendig avståelse, enten ved evangeliesentre – basert på tro og bønn – eller i andre mer eller mindre faglig veldokumenterte terapeutiske former, eller sågar gjennom tilbud fra psykiatrien.
Pasientene som skal hjelpes av LAR, er kanskje de som er kommet lengst og har prøvd «alt annet» tidligere. De som er så nedkjørte etter år med misbruk, at de ikke klarer å leve opp til kriteriene LAR stiller. De som gjennom dette får et nytt nederlag, i rekken av mange, og på nytt tvinges ut i illegalt narkotikabruk. Forbruk som avler kriminalitet og medfører at Norge har et av de høyeste tallene for overdosedødsfall i Europa. Overdosene rammer i de svakeste av de svake, de som ikke klarer regimet som LAR foreskriver, og som i jakten på neste lindring setter den fatale sprøyten.
Riktignok er det blitt lettere å få og etterleve LAR-behandling etter at helsedirektoratet i 2010 gav ut nye retningslinjer, men fortsatt er vilkårene så strenge og konsekvensene for brudd så alvorlige at mange faller fra.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Narkomani som sykdom
De fleste land i Vest-Europa er kommet betydelig lengre i bekjempelsen av heroinavhengighet generelt og reduksjon av overdosedødsfall spesielt. De åpne russcenene som Nygårdsparken i Bergen, og «Plata» i Oslo er borte i disse landene. I de mest suksessrike landene er det allmennlegene som forestår behandlingen. Det er den enkelte pasient som henter ut medisinene på sitt lokale apotek, oppbevarer og doserer disse.
Leger i disse landene blir vist tillit til å behandle narkomani som en sykdom. I Norge blir leger som gjør et forsøk på behandle sine narkomane pasienter fratatt forskrivningsretten og «avskiltet».
Privatpersoner som hjelper narkomane til utlandet for behandling blir fotfulgt, saumfart og finkjemmet. Finner politiet ikke annet å «ta» dem for, ender det med dom for manglende persontransportløyve. Pengene som «hjelperen» tar vare på for å sikre at pasienten ikke bruker til annet enn medisiner, innebærer brudd på valutabestemmelsene og heleri. Politiet finner kanskje noen brett med subutex, tatt med for en som var for syk til å delta på turen. «Hjelperen» blir tatt for narkotikaovertredelse.
Subutex er medisin, ikke rusmiddel
I en ordning hvor allmennlegene forskriver og pasientene håndterer subutex, er risiko for illegal spredning til stede. Det er dog avgjørende forskjeller på subutex og heroin. Heroin er dødelig, Subutex er «umulig» å ta overdose med. Subutex har i motsetning til heroin ingen attraktiv rusvirkning. Subutex´ vesentligste bidrag er at den fjerner rus-sug og brukeren opprettholder et «funksjonsnivå». En konsekvens av dette er at illegal subutex på gata kan redde liv. Heroin tar liv. Det er altså uforståelig at Høyesterett straffer subutex på så å si samme nivå som heroin.
Hvorvidt behovet for å legalisere narkotikabruk - etter en eventuell omlegging av behandlingstilbudet til narkomane - fortsatt vil være tilstede vet jeg ikke. Slik situasjonen er nå, så er så vel et feilslått behandlingstilbud til narkomane, som et fullstendig feilaktig straffenivå for subutex-overtredelser et godt nok argument for å opprettholde mitt standpunkt om å legalisere bruk av narkotika. Det er uansett konsekvensen kriminaliseringen har for denne pasientgruppen jeg tenker på, mer enn betydningen en legalisering har for liberalerens ønske om å få røyke sin joint i fred.
