Det glemte landet

For ikke lenge siden kuttet regjeringen støtten til organisasjoner i Sentral-Asia og mange andre land fra det tidligere Sovjetunionen. På grunn av krisen i Ukraina flyttes nesten alle pengene til dette ene landet. Fordi det er der det tilfeldigvis brenner akkurat nå.

Det høres kanskje logisk ut for mange at bistand brukes som brannslokking. Ukraina er et land i krise, og det trenger definitivt støtte. Å flytte støtten fra de andre landene betyr imidlertid kroken på døra for en rekke miljøorganisasjoner og menneskerettighetsorganisasjoner i land hvor myndighetene ikke er like ivrige til å støtte en provestlig tankegang.

Ved å fjerne denne støtten, fjerner regjeringen også stemmen til de få som tør å stå imot overgrep og feilgrep i diktaturer som stadig strammer grepet.

Rammer de små

En av organisasjonene som rammes, er miljøorganisasjonen «Little Earth» i det glemte landet Tadsjikistan. Som fredskorpsdeltager hadde jeg gleden av å jobbe sammen med denne organisasjonen i et år. Jeg føler meg spesielt heldig, for kort tid etter kuttet Fredskorpset utvekslingen til Tadsjikistan. Landet er ikke lenger et prioritert satsingsområde for regjeringen.

I løpet av året jeg bodde i Tadsjikistan, møtte jeg mange desillusjonerte mennesker. De hadde gitt opp, og deres eneste mål i livet var å finne en jobb i et annet land, slik at de kunne komme seg vekk. Disse menneskene er også en del av flyktningkrisen verden over.

Samtidig møtte jeg også mange helter: Jeg møtte Rosiq fra landsbyen Nisur, som sørget for at landsbyen har fått ny skole, solenergi på taket og drivhus for å dyrke mat.

På sommerleiren til Little Earth ble jeg kjent med unge Nilufar. En usedvanlig oppegående jente som hadde bestemt seg for å kjempe mot foreldrenes (og samfunnets) ønske om å gifte henne bort og heller få seg en utdannelse som kunne hjelpe landet til å utvikle seg i positiv retning.

Jeg møtte den engasjerte lærerinnen Sarina. Med liv og glød underviste hun elevene sine i hvordan de kan gjennomføre praktiske og livsnødvendige energisparingstiltak i hverdagen gjennom undervisningsprogrammet SPARE. Hun sendte barna på sommerleirer, startet miljøklubb for ungdom på fritiden og lot barna engasjere seg i energipatruljen på skolen. Da jeg spurte hvorfor hun var så engasjert, fortalte hun at hun selv hadde vært med i programmet SPARE da hun var elev for femten år siden, takket være Little Earth. Programmet hadde endret livet hennes. En glød hadde blitt tent, og det var da hun bestemte seg for å vie livet sitt til å bli lærer, til tross for at man ikke kan overleve på lærerlønnen.

Hverdagshelter er redningen

Jeg fikk høre mange slike historier gjennom mitt år som fredskorpsdeltager. Felles for alle disse heltene er at de var et resultat av organisasjonen Little Earth sitt langsiktige arbeid helt siden borgerkrigen tidlig på 90-tallet.

Arbeidet til Little Earth virker kanskje ubetydelig i den store sammenhengen. Men det er nettopp i den store sammenhengen at små, ideelle organisasjoner spiller en rolle.

Der myndighetene svikter i å utdanne befolkningen i annet enn at «president Rakhmon er stor og allmektig,» bidrar Little Earth med praktisk skolering av lærere, elever og foreldre.

De lærer hvordan de kan takle utfordringer som mangel på brensel og iskalde klasserom om vinteren. Little Earth viser lokalbefolkningen hvordan de kan isolere skolebygningene sine slik at det faktisk er mulig å gjennomføre undervisningen selv på vinteren. De hjelper til med å installere energieffektive ovner og solvarmere for å spare penger og miljø. De hjelper fattige bønder å bygge drivhus for å dyrke mat og overleve i fjellene i det tøffe klimaet, tross fattigdom og sosial nød. Og de bidrar til å skape fred når konflikten tilspisser seg på grensen til Afghanistan.

Sist, men kanskje aller viktigst, er det at Little Earth tenner et håp og skaper et engasjement hos elever og barn som representerer framtiden i Tadsjikistan. Det blir det slutt på nå.

Les også: Om Tadsjikistans arbeidsutvandring og IS-rekruttering i Washington Post

Kortsiktig politikk

I jakten på resultater og håndfaste bevis på hvilke bistandsprosjekter som virker og ikke, er det kanskje lite fristende å satse penger på land som Tadsjikistan, hvor demokratiseringen går i feil retning.

Følg debatten: Ytring på Twittter

Norge er ikke alene om å mene dette. Når regjeringen nå trekker støtten til organisasjoner i Tadsjikistan, følger vi samme trenden som veldig mange andre vestlige land. I en tid med økt spenning mellom øst og vest, hvor sivilsamfunnet trenger støtte mer enn noen gang før, er det trist å se at Norge følger saueflokken.

På Fredskorpsets 50-årsjubileum uttalte utenriksminister Børge Brende at «den viktigste – og nyttigste utviklingshjelpen handler om å forhindre krig og konflikt». Derfor ble jeg svært overrasket over regjeringens usedvanlig kortsiktige beslutning. Ved å fjerne prosjektstøtten til de andre landene i det tidligere Sovjetunionen, kan det se ut til at Brende har glemt sine egne kloke ord: At forebyggede arbeid er det viktigste for å hindre brann.

Brende vet like godt som meg at Ukraina ikke er det eneste landet hvor det ulmer.