Kronikk

Det gjør rett og slett vondt

Når jeg opplever diskriminering blir jeg så sint at jeg får lyst til å skrike.

Mari Storstein

Funksjonshemmede i Norge i dag blir ikke sett på eller behandlet som hele mennesker, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Tomas Myklebost

Noen ganger kan jeg bli så oppgitt, provosert og lei meg at jeg begynner å gråte. Ikke en sånn stille tåre, men sånn at jeg nesten ikke får puste.

Det er ikke fordi jeg er lei meg. Jeg er sint, jeg er rasende. Det gjør rett og slett jævlig vondt. Som en klump i magen.

Jeg er nedgradert, redusert til en liten del av alt jeg er som menneske. Når jeg endelig klarer å puste igjen, føler jeg en trang til å rope ut at «dette skjer!» og stille spørsmålet: «Hvordan kan vi godta dette!?»

Jeg er nedgradert, redusert til en liten del av alt jeg er som menneske.

Diskrimineringen starter allerede i barndommen.

Det starter når du ikke får gå på den samme skolen som vennene dine, og det starter når du blir sendt bort på avlastning fordi du ikke får assistenter til å bo hjemme med familien din. Når du ikke får vært sammen vennene dine etter skolen og når du nektes å være med på fritidsaktiviteter.

Det starter når du stenges ute fra fellesskapet. Kun fordi du er deg. Hver gang diskrimineringen skjer blir man litt mindre. Det tar noe fra deg. Hver eneste gang.

Hvordan er det å høre, helt fra du er liten, at det er noe galt med deg? At det er du som er problemet. At du er feilen. At det er du som må tilpasse deg samfunnet.

Jeg har skrevet mange kronikker i mitt liv. Jeg har skrevet for å prøve å overbevise om at jeg er et menneske som deg.

Jeg har skrevet for å forklare hvorfor jeg krever de samme rettighetene som andre, om hvordan funksjonshemmede, Norges største minoritet, blir systematisk diskriminert.

Hver gang diskrimineringen skjer blir man litt mindre.

Jeg har sittet i rullestol siden jeg var et og et halvt år gammel. Jeg er filmskaper. Jeg er kjæreste. Jeg er datter, jeg er søster, jeg er venn. Jeg er aktivist. Men selv om jeg er alle disse tingene, blir jeg ofte sett på som kun én ting: funksjonshemmet.

Og funksjonshemmede i Norge i dag blir ikke sett på eller behandlet som hele mennesker.

Min måte å fortelle om dette på, er gjennom film. Jeg forteller historier om at minoriteten jeg representerer fratas rettigheter hver eneste dag, om at vi roper ut, men for døve ører.

Som filmskaper hører jeg daglig historier om diskriminering, og noe av det som provoserer meg mest er når urettferdigheten rammer barn. Jeg tror ikke folk vet dette, men i Norge diskrimineres barn og unge hver eneste dag.

Hvordan er det å høre, helt fra du er liten, at det er noe galt med deg?

Selv om vi har en konvensjon som skal sikre barn og unges rettigheter, finnes det barn og ungdom som fratas sine rettigheter.

Barn som nektes å være barn.

Barn, som fra de er små får høre at de skal gjøre seg selv mindre, drømme mindre, forvente mindre av seg selv og av livet.

Sammen med Redd Barna skal jeg nå fortelle noen av disse historiene gjennom kortfilmer. Gjennom kampanjen #fritidutenfordommer skal historiene opp og frem i lyset.

For hva gjør det med deg når du hele livet har hørt at det er andre regler som gjelder for deg? Du begynner å tro på det andre sier.

All diskriminering starter nettopp på den måten; ved at en gruppe lar noen andre definere hvem de er, og ved at man selv begynner å tro på andres oppfatning.

Funksjonshemmede, Norges største minoritet, blir systematisk diskriminert.

Vi må rope ut at feilen ikke ligger hos barna. Den ligger aldri hos dem. Vi må rette blikket mot samfunnet, mot makta, mot Abid Raja, mot Kjell Ingolf Ropstad, for det er der feilen ligger. I samfunnsskapte strukturer, i systemet, i politikken.

Jeg tror på endring. Mitt ønske er at alle, ikke bare funksjonshemmede selv, skal bli sinte, røde i nakken, at pulsen øker og at de får lyst til å skrike når de hører om fordommer og diskriminering.

Hvis alle kjenner på engasjement og sinne – da kan vi skape endring.

Jeg håper at barn og unge som vokser opp i dag skal slippe å føle på klumpen i magen. At de skal slippe å bli så sinte at de blir røde og varme i nakken. At de skal slippe å gråte, hikste og hulke av sinne, av håpløshet.

At de skal slippe å skrive kronikker hvor de må overbevise andre om at de er et menneske som deg.

Les også: