NRK Meny
Kronikk

Det forjettede kontinent

Dagens migrasjonsstrømmer er ikke et blaff, det er en ny politisk virkelighet. Det må vi forholde oss til.

Sylvi Listhaug på asylmottak

Statsråd Sylvi Listhaug (midten) besøker SANA Drammen mottak. Norge må lede an med en streng og rettferdig asylpolitikk, skriver Listhaug

Foto: Åserud, Lise / NTB scanpix

Europol og Interpol estimerer at det er opptil mange hundretusener av migranter i Libya og mange av dem ønsker å reise videre til Europa.

I fjor kom det over én million asylsøkere til kontinentet. Noen kommer som reelle flyktninger. Andre søker et bedre liv og kommer som økonomiske migranter. Omfanget førte til en krisesituasjon for flere land, ikke minst for Italia og Hellas der kapasiteten har vært på bristepunktet over lengre tid.

Jeg har besøkt landene personlig og sett hvilke utfordringer de har fått. Hellas og Italia sliter fortsatt.

Norge må lede an

Nordeuropeiske land som Sverige opplever parallellsamfunn og store kriminalitetsutfordringer som vi har sett i en rekke reportasjer. Det er tydelig at tilstrømningen har en stor sammenheng med hvilke signaler et land sender ut.

Norge kan ikke ta imot store antall innvandrere over lengre tid.

Norge må lede an med en streng og rettferdig asylpolitikk, og først og fremst sørge for hjelp til nærområdene og forebygging av migrasjon. Det er fortsatt der vi får hjulpet flest.

Norge kan ikke ta imot store antall innvandrere over lengre tid. Det vil kunne gå utover den norske velferdsmodellen og skape store utfordringer i samfunnet vårt.

Kan endre Europa for alltid

Da situasjonen var mest prekær i fjor høst, var Arbeiderpartiet raskt på banen med ønsker om en strengere asylpolitikk. Da vi sendte ut innstramningsforslagene på høring i desember uttalte nestleder i Arbeiderpartiet, Trond Giske, at forslagene ikke var provoserende, og i hovedsak var en videreføring av den forrige regjeringens politikk. Nå har pipen fått en helt annen lyd, og deler av Arbeiderpartiets asylforslag er mindre strenge enn Sveriges.

Dette er ikke en midlertidig situasjon, det er mest sannsynlig en pågående massemigrasjon som kan vare lenge.

Det vil være bekymringsfullt dersom Norge ender opp med en mindre streng politikk for familiegjenforening enn Sverige, sett i lys av hvilke utfordringer de står overfor. Hvilke konsekvenser det får vet vi foreløpig ikke, men i en så usikker situasjon som nå er vi nødt til å føre en ansvarlig politikk.

Den nye politiske virkeligheten innebærer at migrasjonen fra Afrika og Midtøsten vil vedvare. Dette er ikke en midlertidig situasjon, det er mest sannsynlig en pågående massemigrasjon som kan vare lenge. Det er en trend som kan endre Europa og våre land for alltid. Nivået på innvandringen til Norge må være bærekraftig. Det er nå tiden er kommet for å stramme inn asylpolitikken og trygge Norges fremtid.

Signalene når frem

Jeg har besøkt øya Lesvos på Moria-mottaket, hvor det stort sett befant seg syrere som flykter fra krig og konflikt. Dette er mennesker som trenger internasjonal beskyttelse og mer ressurser må settes inn for å hjelpe.

Det kommer også et høyt antall økonomiske migranter til Europa. Da jeg besøkte Italias hotspot i Pozzollo på Sicilia, fikk jeg se en helt annen virkelighet enn den jeg møtte i Hellas.

Der var det en stor del økonomiske migranter fra land i Vest- og Sentral Afrika, uten beskyttelsesbehov. I Italia fikk jeg imidlertid en tydelig beskjed: Norge er blitt mindre attraktivt og færre nevner at de ønsker å dra videre til Norge. Grunnen er at de signalene vi har sendt ut om en strengere asylpolitikk har nådd frem til menneskesmuglerne.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook

Belaster systemet

I denne debatten må vi skille mellom flyktninger med beskyttelsesbehov og økonomiske migranter. Det er forståelig at mange ønsker å komme til Norge. Vi bor i et godt land med et velfungerende velferdssamfunn vi har bygd opp gjennom generasjoner. Vi lever i et stabilt demokrati med frihet og muligheter som vil være attraktivt for mange. Økonomi er imidlertid ikke et grunnlag for å søke beskyttelse i Norge, og kommer heller aldri til å bli det så lenge Frp og denne regjeringen styrer landet.

Det er nå tiden er kommet for å stramme inn asylpolitikken og trygge Norges fremtid.

Midt oppe i denne situasjonen må vi huske at vi har ansvar for Norge, og vi har et ansvar for å hjelpe så godt vi kan. Det gjør vi gjennom å styrke nærområdene, bidra der migrantene er, og fremme forslag som gjør det vanskeligere for økonomiske migranter å få opphold og bli værende i Norge. På den måten får vi bruke ressursene på å hjelpe flest i nærområdene fremfor å hjelpe få i Norge.

Vi må intensivere arbeidet for å få på plass returavtaler, og følge opp tvangsretur av dem som ikke skal være her. Slike tiltak er tøffe, men nødvendige. De som reiser gjennom hele Europa og til Norge uten beskyttelsesbehov belaster både systemet, samfunnet og uthuler folks tillit til asylsystemet. De gjør også situasjonen vanskeligere for personer med et reelt beskyttelsesbehov. Dette gjør det vanskeligere å prioritere hjelp i nærområdene.

Svensk uansvarlighet

For meg er det helt grunnleggende at vi må ta lærdom av situasjonen vi så i fjor, og spesielt hvilke langsiktige konsekvenser dette får. Jeg er bekymret over utviklingen vi ser i blant annet Sverige.

Vi har et rikt og godt naboland som bevisst har ført en uansvarlig asylpolitikk.

Vi har et rikt og godt naboland som bevisst har ført en uansvarlig asylpolitikk. Nå bruker landet mer penger på å håndtere migrasjonen enn de bruker på Forsvaret. Stadig større andel av deres bistandsbudsjett blir brukt hjemme for å håndtere utfordringene med migrasjonen. Dette er en ond sirkel som fører til at vi ikke kan bidra like mye i nærområdene, og dermed kommer det flere til Europa.

Som norske politikere har vi ansvar for å hjelpe så godt vi kan internasjonalt og et ansvar for utviklingen i Norge. Vi må føre en ærlig debatt om konsekvenser av den massemigrasjonen vi står overfor. Vi må snakke om hvilke konsekvenser feilslåtte vedtak kan få for den langsiktige bærekraften av vårt velferdssamfunn.

Jeg kommer aldri til å gi meg i jobben med å bevare velferdssamfunnet vårt, og jeg håper inderlig at andre partier føler vekten som ligger på våre skuldre. Norge har ikke råd til en feilslått asylpolitikk. Vi må stramme inn for å tilpasse oss den nye virkeligheten.