Det forbanna kollektivet

Det er sommer og jeg er på vei til den franske rivieraen. I SAS-loungen på flyplassen sitter jeg godt sammen med fiffen. Inn dørene kommer det en familie og setter seg ned.

Jeg sitter egentlig i min egen lille boble. Men så hører jeg noen si grinete og litt for høyt:

– Æsj! Jeg vil ikke bo sammen med dem!

Hodet mitt tenker: Hva skjer? Det er datteren i familien som snakker. Moren sitter ved siden av og lytter.

– Jeg må fikse opp i dette nå. Jeg vil ikke bo med dem!

Datteren skal flytte ut for første gang og begynne med studier. Jeg forstår det sånn at hun har ordnet seg et sted å bo, men nå når hun har fått vite med hvem er stemningen en helt annen. Det er krisestemning i loungen. Bloodyschock! (Fyttirakkern).

– Boligmarkedet er tøft nå, men vi får se om vi kan få kjøpt noe til deg, sier moren.

Faren kommer litt etter, setter seg ned med noen bobler i glasset og lyseblått lommetørkle i jakkelommen. Han fortsetter:

– Vi får sjekke opp muligheten med hotell eller Airbnb så lenge.

Det er umulig å ikke følge med på dette showet. Jeg ser for meg en 19-åring som bor på et av Oslo beste hoteller under fadderuka. Suite, bobler og en gjeng drita studenter på togaparty som ringer etter romservice, er liksom ikke en kombo jeg har hørt om før.

Faren prøver seg på en annen løsning for å roe ned situasjonen:
– Du kan takke ja til kollektivet, og så kan du flytte ut når vi får kjøpt noe til deg.

Datteren er ikke mottakelig.

– Husk at de er ekle! Hun ene har rosa eyeliner og grønn pannelugg!

Shit. Den traff meg også, som sitter passivt og lytter på andre siden av rommet. Jeg begynner å tenke på meg selv. Kunne jeg ha sagt det samme?

Da jeg var 20 år flyttet jeg for første gang inn i et ordentlig kollektiv. Jeg hadde gått på folkehøgskole og valgte å flytte sammen med mine tre beste venner fra skolen. Det var varmt, sol og sånn skikkelig Oslo-sommer.

Dette året skulle bli det beste i historien.

Etter noen uker slo glansbildet sprekker. For det første innredet vi leiligheten med alt av det styggeste du kan finne på Finn og gis-bort. Sofaen var knekt på midten og spisestolene så ut om de kunne ha tilhørt et bordell.

Men det var ikke bare tingene som begynte å falle fra hverandre. Plutselig er majonesen du kjøpte for to dager siden tom, håret i dusjen ligger der for syvende dagen på rad og tørkestativet er alltid opptatt.

Fy, det gikk meg på nervene!

Irritasjonen toppet seg en ettermiddag i januar. I flere måneder hadde det stadig vært tomt for rene glass i kjøkkenskapet. Da jeg fant ut at alle glassene stod ved siden av Henriettes seng, gikk det i svart. Midt på kjøkkengulvet skrek jeg til glasstyven at hun burde reise tilbake til Bergen, eller enda bedre: langt ut i verden et sted!

Her i Oslo var det ingen som ville se henne.

Historier fra kollektiv tar aldri slutt, for hva med hun som alltid skal gjøre meditasjon på stuegulvet, han som har seg lært seg litt gitar og som alltid skal spille Coldplay, om igjen og om igjen – og som ikke har en eneste sosial antenne som forteller at alle rundt han fikk nok lenge før det ble mørkt.

Og så er det hun som alltid tar med seg en one-night stand hjem lørdag, mens den tilfeldige fyren vi aldri ser igjen, tusler rundt i sliten bokser og limer seg fast i leiligheten hele søndagen.

Eller når du har fest og noen kaster opp bak den store planta fra Ikea og det tar noen dager før du begynner å kjenne lukta.

Foreldrene på loungen denne sommerkvelden i juli tok datterens parti. Det er rett og slett en bjørnetjeneste.

I livet kommer du til å møte folk du ikke liker. Og du kommer til å møte folk du først ikke liker, men som du i ettertid kommer til å like. Og du kan flytte inn med mennesker du trodde du ville like, men som du ikke tåler trynet på likevel.

Kollektiv er litt som førstegangstjenesten. Du må igjennom det. Og det er vakkert, på sin måte.

Du lærer å bryne deg på folk som er annerledes enn deg, og som har andre vaner enn du er vant til hjemmefra. Kanskje du lærer å justere deg litt. Og at det ikke er så smart å dømme folk etter førsteinntrykket.

Det kommer godt med senere.

Så flytt inn i kollektiv med hun som har rosa eyeliner og grønn pannelugg, han som lufter sokkene i vinduet og hen som aldri fyller på dopapir, selv om de bruker det siste tørket. Plutselig viser det seg at de ikke er så ekle likevel.

Og husk at det er lov å flytte, men da har du i det minste prøvd. Du har faktisk godt av å bo sammen med folk du ikke liker.

PS: I dag er jeg og Henriette bestevenner igjen, men hun bor i utlandet. Jeg er usikker på om det er min feil.