Det er snakk om menneskeliv

Helseminister Bent Høie avviser et forslag om å tillate heroinrøyking i sprøyterom. Han verken vurderer innholdet i forslaget eller konsekvensene av å avslå det. Det gjør ham direkte uegnet til å håndtere det store ansvaret han har blitt tildelt som helseminister.

Faktisk lurer jeg på hvordan han i det hele tatt får sove om natten.

HØR OGSÅ: Bent Høie (H) og Torgeir Michaelsen (Ap) på Politisk kvarter om røykeromdebatten.

Den ubehagelige sannheten

I Norge dør det hvert år flere hundre mennesker av heroinoverdoser. Det er alle ofrene fra Utøya, ganger fire — årlig. Ofte er det unge mennesker med livene fremfor seg, som av ulike årsaker havnet på skråplanet og kom inn i et destruktivt miljø, uten å vite at det i Norge er så godt som umulig å få innpass i samfunnet igjen.

For mens man i store deler av verden nå erkjenner at det ikke bare er nytteløst å fortsette å straffe og stigmatisere denne sårbare samfunnsgruppen, men at det også strider mot grunnleggende menneskerettigheter, fortsetter Norge å la uvitenheten og fordommene råde — og dødstallene stige.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Gamle vaner er vonde å vende

Det er både trist og urovekkende at en ellers oppegående og kunnskapsrik befolkning kvier seg slik for å kvitte seg med den gamle myten om et rusfritt samfunn, at de villig ofrer tusenvis av menneskeliv og forsvarer det med det gamle og utdaterte mantraet «de har valgt det selv».

Selv politivesenet vårt har kjørt seg så fast i gamle tankemønstre at de få storsatsningene på rusfeltet de siste årene har bestått i å jage tunge rusmisbrukere rundt i sentrum og kjøre razziaer mot barn i skolen.

For den refleksive motviljen til å diskutere dette temaet er i like stor grad kulturell som den er politisk. Nordmenn har lenge slitt med tanken på å inngå kompromisser i slike moralske dilemmaer og det norske samfunnet har i årevis fremmet holdninger som avskriver rusmisbrukere fra samfunnet og gir et fullstendig unyansert bilde av både rus og rusbehandling. Derfor er ikke forutsetningene til stede for en kunnskapsbasert debatt.

Kontrasten med Amsterdam

Jeg er oppvokst i heroinhovedstaden Oslo, men har bodd de siste tre årene i den liberale byen Amsterdam. Til tross for sitt frynsete rykte har jeg fortsatt til gode å møte på en synlig narkoman her.

Kontrasten er stor, og det fremstår som en parodi at turister som kommer til verdens rikeste land fremdeles blir møtt i døra ved Oslo S av samfunnets mest svakstilte, fordi de ikke har noe annet sted å gjøre av seg, når selv Amsterdam, byen kjent som verdens navle for dop og doptrafikk, fremstår som vesentlig tryggere og renere enn en hvilken som helst europeisk by.

Den siste generasjonen

I Nederland har brukerrom for heroin for lengst eliminert de åpne russcenene og stanset all rekruttering til miljøet. Samtidig har brukerrommenes satsning på å få brukere til å røyke heroinen sørget for at så å si ingen av dem dør av avhengigheten, for røyking av heroin reduserer faren for overdose betraktelig.

I dag blir brukerrommene her i Nederland lagt ned fordi det ikke er behov for dem — heroinistene her en utdøende rase.

Her har regjeringen helt siden slutten av 70-tallet jobbet aktivt med skadebegrensning og holdningsendringer blant heroinmisbrukere, noe som har resultert i at det i dag er svært få av dem igjen. Nederlands valg om å samarbeide med brukerne fremfor å straffe dem ble i sin tid sett på som svært kontroversielt, men i dag blir landet omtalt som blant de mer konservative i Europa på dette området — år med målrettet forebygging har gjort drastiske tiltak som heroinutdeling overflødig.

Man kan ikke hjelpe de døde

For Nederlands suksess på dette feltet kan i stor grad tilskrives satsningen på røyking av heroin fremfor injisering. Under 80-tallets dødelige heroin-epidemi så regjeringen her raskt sammenhengen mellom den utbredte sprøytebruken og de mange dødsfallene, og de konkluderte like raskt med at straff ikke var løsningen.

Den alternative strategien gikk ut på å oppmuntre til ansvarlig og funksjonell bruk i kombinasjon med å tilby helhetlig støtte og oppfølging, siden de aldri anså dette for å være en motsetning til tradisjonell behandling med total rusfrihet som ytterste mål.

For ved å behandle de narkomane med respekt og verdighet kom systemet for første gang i en posisjon til å hjelpe dem, og heroinistene kom for første gang i en posisjon hvor de kunne ta imot hjelp. Og slik klarte Nederland å snu den dystre statistikken fra 90 % injiserende brukere til 90 % røykende brukere.

LES OGSÅ: Vil ha røykerom for heroinbrukere.

Skylappene må av

Effekten er umulig å mistolke. Foruten å redde titusenvis av menneskeliv har denne satsningen hatt enorme ringvirkninger på samfunnet som helhet. Størstedelen av heroinmisbrukerne her lever i dag meningsfulle og stabile liv med fast bolig, arbeid og et sosialt nettverk, og samfunnet bruker minimalt av ressurser på denne gruppen.

Dette har også lettet det tidligere anspente forholdet mellom brukerne og det øvrige samfunnet, noe som beviser at det å fjerne skadelige fordommer mot sårbare grupper er en forutsetning for å øke den generelle inkluderingen. Men kanskje viktigst av alt har dette frigitt enormt med ressurser i politi- og helsevesenet, noe som i seg selv illustrerer hvilken uvurderlig investering dette har vært både i et kortsiktig og langsiktig perspektiv.

Norge har en lang vei å gå narkotikapolitisk, men først og fremst må skylappene av.
Både media og våre folkevalgte politikere bør være forpliktet til å forholde seg nøytralt til fakta og vitenskap i slike spørsmål. Man burde ikke misbruke en slik maktposisjon til å undergrave og kvele konstruktive innspill når de ikke går overens med den politiske agendaen. Situasjonen til de rusavhengige i Norge har i lang tid vært så bekymringsverdig at det fremstår som en ren parodi at man fremdeles tviholder på en politikk som åpenbart ikke fungerer etter hensikten.

Det angår oss alle

Om Norge ønsker å opprettholde sin posisjon som menneskerettighetsforkjemper er det helt essensielt at vi tør å ta stilling til dette problemet, fremfor å bruke latterlig mye ressurser på å opprettholde en fasade.

Vi står nå ved et veiskille, og veien vi velger kan i ytterste konsekvens være med på å avgjøre Norges internasjonale, politiske fremtid. For hvordan kan vi uttale oss med troverdighet i store, internasjonale spørsmål rundt menneskerettigheter når vi ikke engang makter å ivareta de mest sårbare i vårt eget samfunn?

La oss bli enige om at nok er nok, og svelge stoltheten vår for et øyeblikk. Det er snakk om menneskeliv, og uten et vendepunkt fortsetter vi å grave våre egnes grav er.