Replikk

Det er lett å være etterpåklok

Å snakke om mennesker med psykoselidelser som tidsinnstilte bomber er stigmatiserende vrøvl, og røper en manglende forståelse for både sykdom og statistikk.

Dikemark

Carl Bore vil ha mer tvangsbruk fordi alvorlige sinnslidelser er knyttet til mange drap. Men hans ideer går på rettssikkerheten løs, mener kronikkforfatteren. Her Dikemark psykiatriske sykehus' regionale sikkerhetsavdeling, Granli.

Foto: Varfjell, Fredrik / NTB scanpix

Det er forstemmende å se en advokat gå løs på grunnleggende prinsipper for rettssikkerhet, slik Carl Bore gjør i sin kronikk med den lite velvalgte tittelen «Bombene blant oss». Bore argumenterer for å senke terskelen for tvangsbehandling i psykisk helsevern, for å få slutt på drap begått av personer med alvorlig sinnslidelse.

Tvangsbehandling i psykisk helsevern er et nødvendig, men grovt inngrep i menneskers frihet. Bruken av et så sterkt maktmiddel må derfor være sterkt begrenset av rettssikkerhetsgarantier, og omfanget må være berettiget av behovet.

Drap er en uhyre uvanlig handling, også blant personer med alvorlig sinnslidelse, og nesten umulig å forutse.

Erling W. Rognli, psykolog

Bore mener vi må ha mer tvangsbruk fordi alvorlige sinnslidelser er knyttet til så mange drap, og fordi det fremstår åpenbart i etterkant at utfallet ville bli tragisk. I begge tilfeller tar han grundig feil.

For det første er drap en uhyre uvanlig handling, også blant personer med alvorlig sinnslidelse, og nesten umulig å forutse. For det andre er alvorlige sinnslidelser langt fra den viktigste årsaken til drap i Norge.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Drap er sjeldent

Det er langt lettere å være etterpåklok enn å være forutseende. Dersom man skal forutse noe som skjer sjeldent er man avhengig av at de tidlige tegnene man baserer seg på er omtrent like sjeldne som det man forsøker å forutse. Hvis ikke vil man gjette feil veldig ofte, fordi sammenhengen ikke er spesifikk nok.

Drap er heldigvis en svært sjelden hendelse i Norge, med et gjennomsnitt på 34 drap i året i perioden 2004–2009. I litt under en femtedel av disse hadde gjerningspersonen en psykotisk lidelse. Dersom man bare ser på de drapene som blir begått, slik man gjørnår man sitter ien rettssal, vil det sikkert være lett å finne mange fellestrekk. Men man ser ikke alle de personene som hadde akkurat de samme fellestrekkene, men som ikke begikk noe drap. Det er selvsagt langt flere av de sistnevnte.

Når vi skal utforme politikk for å hindre forferdelige hendelser må vi ikke la oss styre av følelser.

Erling W. Rognli, psykolog

Vi kan med andre ord ikke forutsi med sikkerhet, men bare vurdere risiko. Vi har allerede omfattende lovhjemler for å gripe inn der risikoen vurderes som stor, med nødvendige rettsikkerhetsgarantier.

LES OGSÅ: NRKs dekning av Sigrid-saken.

Vi er dårlige på risikovurdering

Når det gjelder årsaker til drap har Bore heller ikke særlig sterk støtte i fakta. Hvis vi ser på statistikken over hovedmotiv for drap ser vi at rus, og da først og fremst alkohol, utgjør den suverent største andelen. Deretter kommer sjalusi, reaksjoner på samlivsbrudd og familiekonflikter. Sterkere regulering av alkoholtilgang og bedre familievern hadde altså vært langt mer relevante tiltak enn å sperre flere syke mennesker inne, dersom færre drap er målet.

Bore skaper grunnløs bekymring i befolkningen.

Erling W. Rognli, psykolog

Det er et kjent psykologisk fenomen at vi bedømmer sannsynlighet ut fra hvor lett vi kan komme på eksempler. Høy medieoppmerksomhet fører derfor til en overvurdering av risiko for en del svært sjeldne hendelser, som drap og terrorisme.Vi mennesker har nok også en tendens til å bli mer redd for at noen vil oss vondt enn vi blir for mer upersonlige farer, som bilulykker eller kreft, selv når de upersonlige farene egentlig utgjør en større risiko.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.

Totalt manglende forståelse

Ethvert drap er en dyp tragedie, og vekker medlidenhet, frykt og sinne i oss. Slik skal det også være, så vi kan være til stede som mennesker for de som blir berørt. Men når vi skal utforme politikk for å hindre slike forferdelige hendelser må vi ikke la oss styre av følelser. Da må vi se til det som alltid ellers har vært jussens adelsmerke, nemlig den rasjonelle overveielsen av fakta.

Psykisk syke mennesker er først og fremst en fare for seg selv.

Erling W. Rognli, psykolog

Psykisk helsevern er langt fra feilfritt. Ettervern for personer med langvarig psykisk sykdom kan helt sikkert bli bedre. Metodikk for vurdering av risiko kan nok alltid videreutvikles. Kanskje skottene mellom rusbehandling og psykisk helsevern er for tette. Alt dette er relevante utgangspunkter for en fruktbar debatt.

Bore hevder imidlertid at «psykotiske drapsmenn går rundt som tidsinnstilte bomber» og impliserer at personer med psykoselidelser utgjør en betydelig fare for den jevne borger. Det er vrøvl. Å påstå noe sånt er å stigmatisere en stor gruppe mennesker på en helt urimelig måte, og røper en helt manglende forståelse av både statistikk og psykisk sykdom. Det skaper samtidig grunnløs bekymring i befolkningen. Psykisk syke mennesker er først og fremst en fare for seg selv. De av oss som er heldige nok til å ikke ha en psykisk lidelse og tilhørende forhøyet risiko for selvmord bør heller bekymre oss for farlige medtrafikanter, drukningsulykker og alkoholrelatert vold.

Carl Bore svarer på denne replikken i teksten «Ingen etterpåklokskap».