Kronikk

Det er jeg som lager maten din

Når møtte du ei ku sist, bortsett fra på tallerkenen?

Hannah Dokken

Jeg var vegetarianer og livredd kyr, skriver kronikkforfatteren. Nå er hun bonde med ammekyr og totalt 40 dyr.

Foto: Privat

Jeg gjorde som de sa, avla mastereksamen. Da jeg møtte rådgiveren på ungdomsskolen og ytret ønsket om å starte på naturbruk, var svaret: du kan ikke kaste bort karakterene dine på noe sånt?

Mine foreldre var enig: du bor i Oslo, du har heller ingen gård, hvordan skal det fungere?

Det var tydelig enighet om at det å bli bonde ikke var noe å trakte etter, det var en slags kriseplassering, noe du ikke skulle ønske deg.

Jeg var vegetarianer og livredd kyr.

16 år senere har jeg avlagt eksamen som voksenagronom. Mannen min og jeg tok over hans familiegård i 2017, året etter bygde vi fjøs. Vi drev allerede med en liten flokk kyr ute.

De kan nemlig gå ute hele vinteren hvis de har tørr liggeplass, frostfritt vann og god mattilgang.

Noen ganger velger de å ligge ute framfor å gå inn. Det visste ikke jeg da jeg flyttet ut på bygda. Da var jeg vegetarianer og livredd kyr.

«Kuene fryser» stod det i bekymringsmeldingen.

Derfor var det kanskje ikke så rart at forbipasserende heller ikke visste dette. De ringte Mattilsynet. Kuene fryser stod det i bekymringsmeldingen. Mattilsynet kom: alt var i orden.

Dyra hadde godt med mat, tørr halm å ligge i, oppvarmet vann og fin rein vinterpels.

En av forutsetningene for at vi skulle begynne med ammekyr, var å bruke utmarka. En ammeku er ei ku som får kalv kun for kjøttet, kalven får all melk av kua og de lever i flokk.

Men altså, utmarka: fjellet. Det er vakkert når kyrne slippes. Jeg står der og ser de gå inn i fjellet, tenker på kjøttskam, debatten om kuas klimaavtrykk, soya og regnskogen i Brasil.

De lunter av gårde, bjellekua Vesla i front. Hun snuser ut i lufta og går av stien. Resten av flokken følger etter og den ryddige rekka av dyr sprer seg i landskapet. Hun kan lukte godt beite. Hun rauter til flokken, følger med at alle har skjønt tegninga, nå skal det beites. Jeg trasker tilbake med et smil om munnen.

Man lytter ikke til bonden når man er i fjellet, men risikerer heller livet.

Noen dager senere går jeg inn til dem. Fjellet er trafikkert av turister. Jeg vil flytte flokken fra et folksomt område for å unngå stress eller konflikt. Et par nærmer seg på stien. De har med en hund. Mannen presser seg igjennom flokken med hunden. De nærmer seg ei ku. Hun blir livredd. Hunden er for henne et rovdyr. Hun veksler mellom redsel og skinnangrep.

Mannen viker ikke av stien. Kua er hjemme, i sitt landskap. Han er på besøk med hunden.

Jeg fekter kua unna: «Jeg foreslår at du kanskje kan ta noen steg av stien og passere på avstand». «Hvorfor det?», svarer han.

Rolig forklarer jeg at han er i en farlig situasjon og at man bør unngå å gå igjennom en flokk kyr, særlig når man har med seg en hund.

«Og hvor står den regelen skrevet?». Den regelen står ikke skrevet noe sted, tenker jeg.

Men når traff denne mannen en ku sist? Med unntak av på tallerkenen?

Og vet han hva som bor i henne? Hun kan brøle som en gorilla, krumme nakken, sperre opp øynene og la tunga henge ut i raseri.

Du passer deg for det.

Alle bønder kan ikke legge om til grønnsakproduksjon fordi MDG bestiller det.

Etterpå tenkte jeg på samarbeid: Jeg produserer mat, på ressursene tilknytta vår gård. Jeg har valgt en nøysom, sunn ku: dølafeet. Hun er ikke avhengig av soya fra Brasil, det er forresten ingen andre kyr, heller, og eter bare gress, sommer som vinter. Hun ble til i dette området, uten intensiv avl. Hun er en venn, en samarbeidspartner og den beste grunnen til å stå opp om morgenen.

Men hun vokser sakte: jeg vil aldri gå noe særlig mer enn i null, innenfor det europeiske klassifiseringssystemet for storfekjøtt, som brukes på alle norske slakterier. Systemet belønner rask vekst og volum. Mannen min jobber 100 prosent som snekker, og jeg 60 prosent i butikk. I tillegg produserer vi maten din.

Gården tilsvarer over et årsverk. Deltidsbonden er ikke uvanlig. Bare på min arbeidsplass er det fire andre i samme situasjon. Vi har valgt «kriseplasseringa»: Gardbrukeren.

Man lytter ikke til bonden når man er på ferie i fjellet, men risikerer heller livet på DNT-stien med hunden i bånd.

Å bli kjøttbonde har vært et vanskelig valg, men jeg har gjort det av mange grunner: lokal matproduksjon, ivaretakelse av kulturlandskapet, nasjonal matsikkerhet, og beinhardt fokus på dyrevelferd. Men ikke minst en forståelse av at landet er variert og forutsetningene for matproduksjon ikke er de samme overalt.

Er ribbe til 39 kr kiloen er dyrt?

Alle norske bønder kan ikke legge om til grønnsakproduksjon fordi Miljøpartiet de grønne (MDG) bestiller det. Forutsetningene er ikke til stede, hverken klimatisk eller geografisk.

Ressursene på vår gård er best egnet for kua. Og hele resten av fylket vårt speiler dette: Oppland leverer mye, både melk og kjøtt fra storfe. Nortura Otta ligger bare ti minutter unna. Det var en av de viktigste grunnene til at jeg kunne rettferdiggjøre for vegetarianeren i meg at vi skulle begynne med ku.

Med seriøse folk som sjåfører og dyktige folk på slakteriet representerer de en nærhet og trygghet. Nå er det nedleggingstruet. Sentralisere, spare, samle enheter.

I VG leser jeg at næringsministeren mener norsk mat er for dyr. Årsak: kjedemakt og liten konkurranse. Jeg er enig i at kjedemakt og pris på norske matvarer er et problem: Kjedemakten er noe av årsaken til at vårt lokale slakteri er nedleggingstrua, med få kjeder å forholde seg til som leverandør blir man pressa på pris.

Men at ribbe til 39 kr kiloen er dyrt?

Dere får subsidier, spiller det da noen rolle?

Ja, vi får subsidier fra staten, men det er ikke penger som går rett i min lomme. Det er midler som skal brukes i drifta og kompensere for et høyt kostnadsnivå i en bransje der råvareprisen nesten har stått stille siden 1970-tallet. Midlene skal sikre deg billig mat i et høykostland. Mer konkurranse er løsninga, mener næringsministeren.

Det å bli bonde var en slags kriseplassering, noe du ikke skulle ønske deg.

Norge har nå takket ja til å bli en del av MERCOSUR-avtalen. Det er en avtale mellom flere europeiske land og en handelsblokk i Sør-Amerika bestående av blant annet landbruksgigantene Brasil og Argentina.

Vi får selge laks, og de får selge oss storfekjøtt og soya. Men MERCOSUR havnet helt i skyggen, da bompengedebatten raste i høst.

Norge skal importere storfekjøtt fra Brasil med et klimaavtrykk som er fire ganger større en det norske kjøttet. Samtidig gror vårt eget land igjen og beitemark går tapt for generasjoner fram i tid. Det var dette med samarbeid, igjen: hvem samarbeider man med? Og hvorfor?

Jeg kjenner meg ikke igjen i behovene og løsningene som presenteres. God eller dårlig dyrevelferd oppstår ikke i et vakuum. Det påvirkes av større makro- og mikropolitiske beslutninger som tas hver dag av alle mennesker, ikke bare bonden. Det samme gjelder vår egen matsikkerhet og produksjon.

Kanskje er jeg fryktelig gammeldags: men hva skjedde med samarbeidet? Ønsket om å skape noe sammen.

Man kan ikke importere seg ut av en krise, hverken med billig kjøtt eller plantebaserte proteinkilder. Men man kan bruke de midlene man har. Og et av midlene vi har til rådighet er jordbruket og husdyrholdet, det er beredskap i et evighetsperspektiv.

Hvorfor skal noen rådes fra å ta den oppgaven?