Hopp til innhold
Kronikk

Det er ikke over før det er over

Det er grunn til optimisme, men historien om koronaen kan også ende som en apokalypsefilm fra Hollywood.

Einar Nilsen

Fremdeles er det uklart hva som er Norges plan dersom det kommer en variant av viruset som gjør at vaksinene ikke virker lenger, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Privat

Gjennom pandemien har våre politikere og myndigheter altfor ofte latt «beste falls-scenarioet» være styrende i kritiske øyeblikk. Resultatet har vært en pandemihåndtering som minner mest om fyllekjøring, og tross få døde har vi stort sett hatt to hjul i grøfta.

Det har tatt for lang tid å innse at koronaviruset bryr seg lite om våre håp om at det går bra til slutt. Med en enklere og smartere politikk kunne vi sluppet det meste av nedstengningen.

Det var ikke politisk vilje til å holde Norge fritt for koronaviruset.

Det er god grunn til optimisme. Vaksinasjon kan få pandemien i et kvelertak. I beste fall er størstedelen av verdens befolkning vaksinert i løpet av ett til to år, og snipp snapp snute så er pandemien ute.

Men hva er det verste utfallet av pandemien, uten å la fantasien ta fullstendig overhånd?

I India ser vi pandemiens sanne ansikt. Koronaviruset kan havarere samfunn dersom det får spre seg fritt i en uvaksinert befolkning.

Virusets egentlige navn er SARS-CoV-2. Legg merke til 2-tallet i navnet. Det originale SARS-viruset forårsaket en mindre epidemi i perioden 2002–2004. Det var mellom 10 og 100 ganger farligere enn dagens virus.

Da covid-19-pandemien startet håpet man at viruset skulle endre seg til å bli mindre farlig etter hvert som tiden gikk. Det motsatte har skjedd – viruset har blitt mer smittsomt og mer dødelig.

Vi vet ikke hvilke endringer som vil gjøre viruset enda farligere.

I verste fall havner vi i et vaksinekappløp mot et stadig farligere og mer smittsomt virus.

Det har aldri vært så mange covid-19-tilfeller i verden som i siste del av april og første del av mai 2021. Et høyt antall halv- og helvaksinerte lever i områder med mye smitte. Disse personene kan virke som et filter, og plukke ut virus som ikke påvirkes av dagens vaksiner.

Allerede har vi kartlagt varianter av viruset som er delvis motstandsdyktige mot vaksinene. At det kommer varianter som unnslipper dagens vaksiner fullstendig, er sannsynlig.

I verste fall havner vi i et vaksinekappløp mot et stadig farligere og mer smittsomt virus som endrer seg raskere enn vi klarer å vaksinere befolkningen. Sluttsummen er noe i nærheten av apokalypsefilmer fra Hollywood, minus menneskespisende zombier.

Hverken beste eller verste utfall er det mest sannsynlige. Koronaviruset er ikke borte om to år uansett vaksinasjonsdekning, og noen apokalypse kommer neppe. Men fallhøyden er likevel stor.

Med en enklere og smartere politikk kunne vi sluppet det meste av nedstengningen.

Og vi burde ha lært at bestefallsscenario ikke kan være enehersker over våre fremtidsplaner.

Vi lever i en verden overfylt av mennesker. Før pandemien reiste vi også mer enn noensinne. I sum var verden overmoden for en pandemi. Likevel ble vi tatt med buksa nede, og jevnt over har man løst problemene etter hvert som de har oppstått fremfor å følge etablerte planer.

De få landene som har fulgt mer langsiktige planer med mål om å utrydde viruset i sitt land, har klart det. Et åpent samfunn bak en stengt grense har vært en enkel suksessoppskrift for land som Australia, New Zealand, Taiwan og Sør-Korea.

De har hatt færre døde, gjort det bedre økonomisk og har i størstedelen av perioden hatt helt åpne samfunn. Samtidig har vi her i Norge rotet rundt i et tåkehav av regelendringer og forbud i et halvstengt samfunn bak en halvåpen grense.

Sluttsummen er noe i nærheten av apokalypsefilmer fra Hollywood.

«Vi er ikke en øy, derfor kan vi ikke gjøre som New Zealand», har det blitt hevdet fra styresmaktene. Visst er vi ikke en øy, men skog og fjell mellom våre grenseoverganger myldrer heller ikke av koronainfiserte som sniker seg inn i landet.

I den ubehagelige virkeligheten er vi et land hvor all industri, inkludert fiskeri og landbruk, er fullstendig avhengig av lavtlønnede gjestearbeidere. Vi er Europas Qatar. Påtrykket fra industrien sensommeren 2020 og mangel på langsiktighet, gjorde at det ikke var politisk vilje til å holde Norge fritt for koronaviruset.

Fremdeles er det uklart hva som er Norges plan dersom det kommer en variant av viruset som gjør at vaksinene ikke virker lengre, og pandemien tar en vending til det mye verre.

Eller hva om det kommer en ny pandemi som får covid-19 til å fremstå som en sval sommerbris?

Et åpent samfunn bak en stengt grense har vært en enkel suksessoppskrift for andre land.

Kjære politikere: Vi er pandemitrøtte, men vis oss at dere er våkne nok til å ha lært av året vi har vært gjennom. Opptakten til høstens valgkamp preges på ingen måte av planer om nye sykehus, bedre intensivkapasitet, tiltak for å kunne lukke grensene raskt og hermetisk ved behov, mulighet for produksjon av egne vaksiner, medisiner og ikke minst mat.

Legg bort kostbare løfter om ny vei til hvert nes og mer til de som har mer enn nok. Sørg først for at vi er forberedt når det smeller neste gang.

Det kommer til å skje.