NRK Meny
Kronikk

Det er etisk riktig å forby tigging

Regjeringen ønsker ikke å kriminalisere tigging. Men det finnes flere gode etiske begrunnelser for et forbud.

Tigger i Oslo

Ønsker vi som samfunn å oppmuntre til tigging? Skal vi bruke ressurser på å hjelpe folk med å tigge i Norge, eller på å hjelpe dem ut av fattigdom i hjemlandet?

Foto: Karlsen, Anette / NTB scanpix

Regjeringen har konkludert med at tigging ikke bør kriminaliseres. Grete Faremo skriver i Aftenposten at vi «må holde fast ved prinsippet om å ikke straffe sosial nød, selv om det kommer mange tiggere til Norge.»

Prinsippet er i utgangspunktet godt, men det finnes gode etiske begrunnelser for forbud mot tigging som ikke har kommet tilstrekkelig frem i debatten.

Tigging løser ikke sosial nød

Selvsagt ønsker folk i nød å få penger, og selvsagt har de nytte av pengene. Men tigging gir ikke bedre muligheter til å komme ut av fattigdom. Velferdsstaten er basert på et verdisett og et etisk ståsted som fremmer varige tiltak mot fattigdom: NAV har som mål å hjelpe flest mulig ut i arbeid, og for de som ikke kan, finnes ordninger som skal sikre blant annet mat og livsopphold. Dersom vi ønsker å hjelpe grupper i sosial nød i tråd med våre velferdsverdier, bør vi bruke ressurser på å bidra til gode, varige ordninger i deres hjemland.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Selvsagt ønsker folk i nød å få penger, og selvsagt har de nytte av pengene. Men tigging gir ikke bedre muligheter til å komme ut av fattigdom.

Kim Rand-Hendriksen

Tigging er ikke et slikt tiltak - tvert imot. Mange som tigger holder f.eks. barn ute av skolen, noe som bidrar til at tigging går i generasjoner. Tiltak mot fattigdom må sørge for at barn av fattige får bedre muligheter enn sine foreldre – og da er tigging et problem.

Tigging når ikke de som er i størst nød

Bare i Europa er det over 80 millioner fattige, og tallet stiger. Faremo sier at det er galt å straffe folk som er i nød, men er det etisk forsvarlig å belønne de få som har ressurser, vilje og flaks nok til å komme til Norge?

Tigging tilgodeser tilfeldige enkeltindivider, uavhengig av behov. Nødhjelp bør være systematisk, og gå til de som trenger det mest, og de er ofte ute av stand til å flytte på seg.

Størst ansvar for egne innbyggere

Fattige fra andre land er sevsagt ikke mindre verdt enn norske fattige. Likevel er det en etisk forskjell – vi har større ansvar for å ta vare på egne innbyggere. I Skandinavia har vi bygget sosiale ordninger som ikke finnes i de fleste andre land.

Dette er løsninger vi kan hjelpe andre med å organisere, men Norge verken kan eller bør være et sosialt sikkerhetsnett for andre land. Det er både umulig (Norge er lite, og det er et enormt antall fattige) og galt (det reduserer enkeltlands plikt til å ta vare på egne innbyggere).

Tigging gir et hardere samfunn

Et argument mot kriminalisering er at problemet er begrenset til ubehaget ved å bli konfrontert med fattigdom. Det er bare en del av sannheten. Å se fattige mennesker gir dårlig samvittighet som kun midlertidig blir redusert ved å gi. For å begrense ubehaget setter vi i gang en rekke godt dokumenterte kognitive prosesser, inkludert dehumanisering (de er ikke mennesker), rasjonalisering (de fortjener det) og naturalisering (det er naturlig at folk tigger). Dehumanisering er antakelig mest farlig, ettersom det gir grobunn for hat. Naturalisering innebærer at tigging blir en mer akseptert løsning på fattigdom, hvilket svekker oppslutningen om andre velferdstiltak.

Norge verken kan eller bør være et sosialt sikkerhetsnett for andre land. Det er både umulig (Norge er lite, og det er et enormt antall fattige) og galt (det reduserer enkeltlands plikt til å ta vare på egne innbyggere).

Kim Rand-Hendriksen

Kriminalitet blant tiggere gjør situasjonen verre. En del bare tigger. Andre supplerer med kriminalitet, og noen bruker tigging som skalkeskjul for kriminalitet. Det er stor uenighet om størrelsen på gruppene, men at en del tiggere også er kriminelle er hevet over enhver tvil. I tillegg til direkte følger av kriminalitet skader møtet med aggressive tiggere, økt kriminalitet og følelse av utrygghet omdømmet og sympatien til store grupper fattige.

Tigging reduserer giverviljen

En rekke underholdende studier har vist at samvittighet er lett å kjøpe. Kildesortering begrenser dårlig samvittighet ved bilkjøring og motsatt. Har man gitt penger til ett formål trenger man ikke å gi til andre. Når man gir penger til tiggere får man fylt kontoen «hjelp til fattige» – på bekostning av tiltak som fungerer.

Samtidig vil utrygghet grunnet tigging og relaterte aktiviteter redusere folks givervilje. Faremo spør retorisk «skal vi straffe sosial nød?» Satt på spissen er å tillate tigging en straff for alle andre fattige.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Tilrettelegging gir flere tiggere

Tiltak som gjør situasjonen for tiggere bedre – husly, mat, helsehjelp, tilgang på toaletter - fører til økt tilstrømming av tiggere. Analysen er enkel: tigging er mer fristende (mindre skrekkelig?) hvis det er mindre ubehagelig. Selvsagt vil valg av land å tigge i avhenge av slike forhold.

Tigging løser ikke fattigdomsproblemer, men fjerner ressurser fra tiltak som hjelper.

Kim Rand-Hendriksen

Ønsker vi som samfunn å oppmuntre til tigging? Skal vi bruke ressurser på å hjelpe folk med å tigge i Norge, eller på å hjelpe dem ut av fattigdom i hjemlandet?

Ja til kriminalisering

Tigging løser ikke fattigdomsproblemer, men fjerner ressurser fra tiltak som hjelper. Tigging skader velferdsstaten og gir grobunn for hat. Skal vi straffe sosial nød? Nei. Men å forby et uhensiktsmessig virkemiddel er ikke det samme som å straffe sosial nød.

Det kan virke barmhjertig å akseptere tigging, men vurdering av konsekvensene tyder på at det motsatte er tilfelle. Fattigdom bør bekjempes med varige ordninger og oppbygging av velfungerende institusjoner.

Kriminalisering kan være et legitimt virkemiddel mot atferd som er skadelig både for samfunnet og gruppen som utøver atferden.