Det er dette som skjer når kvinnelige kunstnere trekkes frem.

Husker du hvor sinte folk var?

Det er ikke mer enn et halvt år siden. Plutselig ble det kjent at Nasjonalmuseet hadde tatt ned Christian Krohgs «Leiv Eiriksson oppdager Amerika», et storslagent bilde av brave menn på oppdagelsesreise.

Samtidig sa avdelingsdirektør Stina Högkvist at det var et mål å vise flere bilder av kvinner og ikke-hvite kunstnere enn hva som hadde vært vanlig. Debatten vokste straks til orkans styrke. Noen syntes det var på høy tid med et friskt blikk på den nasjonale kunstneriske arven. Andre mente seg utsatt for et sensurlystent woke-tyranni.

Denne helgen slo Nasjonalmuseet dørene opp til en stor utstilling av Harriet Backers verk. Det fremstår som nettopp et grep for å hente frem glemte kvinnelige kunstnere.

Mye tyder på at de har valgt riktig tidspunkt. For det er mange museer som nå også er på leting etter de glemte eller halvglemte kvinnene i kunsthistorien. Den begavede Backer (1845-1932) er akkurat hva de leter etter. Utstillingen på Nasjonalmuseet skal senere både til Stockholm og Bergen, og til den franske impresjonismens palass, det sagnomsuste Musée d'Orsay i Paris.

Nå har Backer strengt tatt verken vært gjemt eller glemt. Hun ble anerkjent i samtiden, og var en viktig skikkelse for kunstnerne som kom etter henne. Men publikum er kanskje ikke like dus med henne som med navn som Christian Krohg, Nikolai Astrup eller Harald Sohlberg.

Nå vil Nasjonalmuseet gi oss den samme fortroligheten med Backer. Og bildene de gir oss, vekker nettopp en følelse av intimitet, av fortrolighet. De er særegne og vakre og, tenker jeg når jeg ser på dem, svært kvinnelige.

Mange av maleriene forestiller rom, interiører. De kan nesten sies å være det motsatte av Krohgs bilde av Leiv Eiriksson. Vikingen er der ute på havet, der kontinenter oppdages og verdenshistorien skrives om. Backer er i salongene og på kjøkkenet. Det er der hverdagslivet leves. Og det er kvinnenes tilholdssted.

Særlig i den borgerlige familien på 1800-tallet var mannen og kvinnen sett på som vesensforskjellige, to ulike vesener som skulle utfylle hverandre, og som hørte til på svært ulike steder. Mannens plass var der ute, på skipene, i regjeringskontorene, i bankene. Kvinnens var i hjemmet.

Det har vært en lang kamp gjennom kunsthistorien for å få respekt for at også dette stedet er verd kunstnerens granskende blikk: Familiens arne, stedene for feminine sysler som broderi og pianospill.

Det skal sies at det på ingen måte bare var kvinner som stod for det nye, moderne blikket på salonger og stuer. Mange av impresjonistene gjorde seg bemerket nettopp ved å fange hverdagsøyeblikk, i familien eller vennekretsen.

Backers verk skiller seg likevel fra andre bilder fra samme tid, med lignende innhold. Jo mer jeg ser på dem, jo mer merker jeg distansen og kontrollen i dem.

Jo da, det er som regel kvinner som befolker maleriene hennes. Men det er som om det ikke er enkeltpersonene, men rommet selv, som interesserer henne. Her skiller hun seg fra Mary Cassatt, som antagelig var et forbilde for henne.

Cassatt tar publikum tett på det som skjer i slike rom, lar oss granske mødre som bader barna sine, som holder melkekruset for dem.

Backer, på sin side, holder dette mer skjult. Vi, vi som ser på, står på god avstand fra disse kvinnene som syr og spiller. Ofte vender de ansiktet bort fra oss. Andre steder er de ansiktsløse. Maleriene handler liksom ikke om dem.

Hva handler de om da? Kanskje om følelsen av å være på et bestemt sted, i et bestemt rom. Ved å flytte oppmerksomheten vekk fra kvinnene selv, kan Backer få tilskuerne selv til å føle at det er de selv som står der.

Det er de som kjenner knirkingen av gulvplankene under føttene, ser det klare, naturlige lyset som flommer inn fra vinduet. Det stemmer godt med det vi vet om Backers dype interesse for arkitektur. Kanskje handler bildene mest om følelsen av å være på samme sted som kvinnene. Å sanse det de sanser, der de sitter, dypt oppslukt av en bok eller et sytøy.

De som lager kunst ut fra kvinners liv, har ofte blitt undervurdert. Der mannen på oppdagelsesferd har blitt sett på som en universell helteskikkelse, en alle burde kjenne til og beundre, har kvinnen i hjemmet sitt ofte blitt sett på som interessant først og fremst for andre kvinner. Prosessen med å oppvurdere denne kunsten er på ingen måte ferdig.

Samtidig er det verd å huske på, i iveren etter å hente frem denne kunsten, at dette ikke er et nullsumspill.

Den nye oppmerksomheten rundt kvinners kunst bør ikke bety at den mannlige skyves til siden, bare fordi den er maskulin, eller basert på et hierarki der menn stod øverst.

Både kvinnen ved pianoet og mannen på vikingskipet kjemper sine kamper. Begge fortjener at vi står en stund foran bildet av dem, og, for en stakket stund, kan tenke oss hvordan det er å være der de er.