NRK Meny
Kronikk

Det enkle byttet

Konvertitter opplever ofte å bli overlatt til seg selv fra familie, venner og det muslimske fellesskapet. Da blir det lett for ekstremistene å rekruttere dem.

DEMONSTRASJON UTENFOR USAs AMBASSADE I OSLO

Når man fanges i et nett av ekstremt tankegods, er det vanskelig å slippe løs igjen fordi man ikke har noe annet sted å gå til, skriver kronikkforfatter Ann Elin Ayah Eilefsen. Bildet viser radikale islamister som demonstrerte utenfor den amerikanske ambassaden i forbindelse med utgivelsen av videoen 'Innocence of Muslims'.

Foto: Lien, Kyrre / NTB scanpix

Når det snakkes om radikalisering, snakkes det ofte om unge menn som drar sørover for å slåss. Men innen radikaliseringen kommer så langt, har den startet et sted. Den starter i det indre, med tankene.

Konvertitter som ønsker å flytte

Nylig ble jeg intervjuet av NRK om det å være konvertitt til islam. I det samme intervjuet møtte vi en annen kvinnelig norsk konvertitt, som ønsket å flytte fra Norge og bosette seg i et land som var mer forenlig med hennes religiøse overbevisning. I likhet med et lite fåtall i Norge, har denne kvinnen valgt å bruke plagg som dekker både ansikt og kropp. Etter at noen av mine venner hadde lest artikkelen, fikk jeg spørsmålet: «Er det virkelig SÅ strengt?»

For de fleste innebærer valget om å bli muslim til dels store forandringer i livet.

Ann Elin Ayah Eilefsen, konvertitt og samfunnsdebattant

Oppfatningen om at man skal dekke til ansiktet er heldigvis ikke veldig utbredt i Norge, og den baseres på et relativt svakt grunnlag religiøst sett. Men hvorfor velger noen å dekke ansiktet? Og hvorfor er en uforholdsmessig stor andel av disse kvinnene norske konvertitter?

Overlates til seg selv

Som konvertitt møter man en del problemstillinger som verken ikke-muslimer eller de som har vokst opp som muslimer møter. For de fleste innebærer valget om å bli muslim til dels store forandringer i livet, og det er ikke alle som er så heldige å møte støtte fra familie og venner. Men man møter til gjengjeld støtte fra andre muslimer, i alle fall for en stund.

I det man konverterer, får man ofte mye oppmerksomhet. Man blir tatt imot med åpne armer og ønsket velkommen til fellesskapet. Men så daler nyhetens interesse, og man blir en i mengden. Plutselig står man der helt alene, og skal begi seg av sted på en vei man kanskje ikke kjenner så godt. Og de som ønsket en så hjertelig velkommen, har for lengst gått tilbake til sin egen hverdag og sine egne venner. Så hvor skal man gå da?

Fremmedgjøring er en stor faktor i radikaliseringsprosessen.

Ann Elin Ayah Eilefsen, konvertitt og samfunnsdebattant

Det er heller ikke alle som har satt seg like godt inn i religionen før konvertering, og selv for dem som har lest og lært, så er det en del praktiske ting som må på plass. Men hvem kan man spørre? Hvordan skal man lære seg bønnen? Hvordan skal Koranen forstås? Hvordan skal man kle seg?

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Ekstremister med åpne armer

Plutselig står de der, de som mer enn gjerne tar deg imot. De som rekrutterer til de ekstreme miljøene, som så gjerne lærer deg både bevegelsene og de arabiske ordene du må kunne for å be ordentlig. De forteller deg hvordan Koranen skal forstås, og gjør det på en så overbevisende og karismatisk måte at du bare VET at det må stemme. Plutselig er du en god muslim, du ber fem ganger daglig, og lever og ånder for religionen i alt du gjør.

På et tidspunkt blir du fullt og helt overbevist om at du en del av den virkelige og ekte islam.

Ann Elin Ayah Eilefsen, konvertitt og samfunnsdebattant

Så begynner man å snakke om alle de såkalte problemene i Norge – om lettkledde kvinner, alkohol og svinekjøtt – alt det forkastelige man må forholde seg til i den norske hverdagen. På et eller annet tidspunkt blir du fullt og helt overbevist om at endelig, endelig er du en del av den virkelige og ekte islam. Du forstår at de som glemte deg uken eller måneden etter at du konverterte ikke er ordentlige muslimer likevel, for muslimer holder sammen. Eller?

Når man fanges i et nett av ekstremt tankegods, er det vanskelig å slippe løs igjen. Ikke bare fordi man ikke alltid klarer å se at man er på feil spor, men også fordi man ikke har noe annet sted å gå til. Familien din og de gamle vennene er borte for lengst. Med mindre du faller fra islam, slik at de kan ta imot deg med et megetsigende «hva var det jeg sa?» For gjennom ditt møte med ekstremismen har du jo bekreftet alle deres fordommer. Og muslimene du møtte den gangen du konverterte, hvorfor skal du gå til dem? De glemte deg jo ...

Må inkluderes, ikke latterliggjøres

Fremmedgjøring er en stor faktor i radikaliseringsprosessen, enten den kommer fra familie og venner, fra andre muslimer, eller fra såkalte «islamkritikere». Å dytte vedkommende bort, slik mange dessverre gjør, virker som oftest bare mot sin hensikt. Det samme gjør latterliggjøring av ting som er viktig for den som har konvertert. Det kan være alt fra selve troen, til matrestriksjoner og valg av påkledning. Latterliggjøring og utfrysing kan fort oppfattes som mobbing, og vi vet vel alle hva mobbing kan gjøre med et menneske.

Når man fanges i et nett av ekstremt tankegods, er det vanskelig å slippe løs igjen.

Ann Elin Ayah Eilefsen, konvertitt og samfunnsdebattant

Mange konvertitter går gjennom flere stadier i sin søken etter kunnskap. Dersom man møtes med støtte og inkludering, vil ting ofte normalisere seg over tid. En konvertitt som for første gang har samlet mot til å ta på seg hijab, fordi det føles riktig for vedkommende, vil fort kunne komme til å ta steget og gjemme seg bort i full ansiktstildekking. Ofte fordi det føles enklere enn å måtte forsvare seg mot spekulasjonene som uttrykkes overfor en muslim som avviker fra normalen.

Blå øyne og lys hud er kanskje ikke det som først og fremst forbindes med et muslimsk utseende, og det i seg selv medfører gjerne spørsmål som ikke alltid er like hyggelig formulert eller like oppriktige – og som kan bidra til at vedkommende lukker seg inne i tankene sine.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook

Kommunikasjon mot radikalisering

Så hva kan vi, du og jeg, muslimer og ikke-muslimer, gjøre for å bidra til å minske radikaliseringen? Kommuniser! Still gjerne spørsmål, men ikke gjør det med intensjon om å stigmatisere, sette på plass, eller påpeke det du mener er feil valg. Om den nye konvertitten ikke kan alle svarene, så hjelper det ikke å møte det med kritikk og negative utsagn. Oppmuntre i stedet til å finne svarene, og da helst fra pålitelige kilder. Ikke fra islamister eller islamhatere, for de to ytterpunktene har mer felles enn de liker å innrømme: En voldelig og subjektiv religionstolkning, blant annet basert på enkeltstående Koranvers tatt ut av kontekst.

Still gjerne spørsmål, men ikke gjør det med intensjon om å stigmatisere.

Ann Elin Ayah Eilefsen, konvertitt og samfunnsdebattant

Det er nok ikke alltid så lett å ha en konvertitt i familien. Det er en læreprosess for alle de involverte, også for konvertitten selv. Ønsket om å konvertere er sjelden noe som har dukket opp i løpet av en natt, men er som oftest et resultat av en lengre prosess. Den personen som står foran deg en dag og sier «jeg har blitt muslim», er den samme personen du likte og var glad i dagen før.

For når alt kommer til alt er det ikke islam som er farlig. Islam er bare en religion. Det farlige kommer fra menneskene selv, fra kunnskapsmangel, ekstreme tolkninger og fremmedgjøring. Og det starter et sted – det starter i det indre, med tankene. Det er også der det må stoppes – i det indre, i tankene.