De tøffeste guttene i Engassana Deran viser oss tegninger av skorpioner, slanger, sinte hunder... Og soldater, våpen og bombefly.
I Sør-Sudan er analfabetismen nesten 75 prosent. Under halvparten av guttene vi snakker med kan lese og skrive, men samtlige kan gjengi en AK-47 ned til minste detalj. Kontorteltet vårt fylles med tegninger av bombefly og soldater med Kalashnikov.
Guttene bor i Doro flyktningeleir i Sør-Sudan sammen med ca 50.000 andre mennesker. De er her fordi de har flyktet fra vold og konflikt i Sudan, til det nye landet Sør-Sudan. Det er fem flyktningeleirer som ligger rett ved grensa til nord, og mer enn 170.000 mennesker har til nå flyktet – en reise som kan ta opptil seks uker til fots.
Et glimt bak fasaden
For meg er det fineste med å være psykolog de glimtene av innsyn du får når andre mennesker velger å vise deg noe av det de gjemmer bak fasaden. Plutselig er du invitert inn i en sfære som sjelden er hyggeligere eller mer trygg, men som er virkeligere og mer sann for den du snakker med. Den virkeligheten du inviteres inn i, i disse skjøre øyeblikk, er dessuten ofte et sted der personen har eksistert helt alene.
Dette gjelder for menneskene jeg møter til daglig i jobben min som psykolog ved Enhet for Traumebehandling i Malvik. Og det gjelder for de flyktningene jeg møter i Sør-Sudan.
Jeg er med Awatif på jobb denne dagen. Jeg er hennes veileder, og jobben hennes består i å gi psykologisk førstehjelp i Doro flyktningeleir. Dette innebærer at hun vandrer omkring og prøver å snakke med flest mulig om hva de har opplevd og hvordan de har mestret det. Awatif er dyktig, og jeg liker å se henne jobbe. Hun er flink til å tilpasse tilnærmingen sin til den hun snakker med og klarer dermed å nå fram til flyktningene uavhengig av stamme, alder og kjønn.
I dag er det de unge guttene i Engassana Deran vi besøker. De stimler sammen når de ser oss. De vet at vi kommer med tegnesaker og det er det nesten ingen av dem som har hjemme. I tillegg tilbyr vi noe som kanskje er enda mer eksklusivt, nemlig muligheten for voksenkontakt. Å ha en uavbrutt samtale med en voksen er høyt etterspurt i en flyktningeleir der søskenflokken kan telle et tosifret antall barn og der foreldrene over lang tid har vært nødt til å fokusere på andre ting: først krigen, så flukten, og nå livsoppholdelsen.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Hva de flyktet fra
Awatif setter seg ned og jeg ser den spede figuren hennes begynne å sortere gjennom veska. Hun deler ut blyanter og papir med de smale, elegante hendene. Som vanlig blir jeg et øyeblikk distrahert av fingerstumpen hennes, den venstre lillefingeren mangler ytterste ledd. Jeg har aldri turt å spørre hvorfor. Hun maler fingerstumpen med henna i likhet med de andre fingrene, men hver gang jeg ser henne gjøre noe med hendene lurer jeg på hvor det siste fingerbeinet er hen. En flyktig påminnelse om at en del av henne er gjemt i et hjemland hun ikke kan besøke.
I midten av 2011 startet en konflikt i statene Blå Nil og Sør-Kordofan i Sudan. Raskt ble volden mye verre, og titusenvis av mennesker flyktet for livet. Flyktningene i Doro og andre steder har fortalt om en reise med lite mat og uten vann. Mange har fortalt at de mistet familiemedlemmer på den lange reisen. De flyktet fra bomber og vold. Og mange døde av utmattelse, underernæring eller sykdom.
Mennesker er mennesker
Flyktninger er noen av de mest sårbare menneskene i verden i dag. De lever fanget i en tilværelse hvor de er fullstendig avhengige av humanitær hjelp for å kunne overleve. Det minste de trenger er at vi bryr oss. At vi er interessert i å høre deres historier. Se dem som menneskene de er.
Det er langt fra tilværelsen som psykolog hjemme til Doro og Sør-Sudan. Flyktningene har en annen historie, en annen måte å snakke på, en annen forståelse av verden, rett og slett. Men de er mennesker, akkurat som jeg selv og mine pasienter i Malvik er. De har opplevd noe av det mest destabiliserende en kan oppleve: å bli dratt opp med roten og tvunget på flukt fra sitt eget hjem til noe ukjent og farlig.
Hjemme jobber jeg på en spesialisert traumebehandlingsenhet, der jeg møter mennesker som har blitt seksuelt misbrukt i barndommen. Det er store ulikheter mellom levestandard og tilgang på helsetjenester i Norge og Sør-Sudan. Men for meg oppleves ikke menneskeskjebnene som så ulike. I likhet med flyktninger har incestutsatte erfaring med å oppleve at hjemmet er et utrygt sted. De vet hva det vil si å være redde. Og de har fått barndommen sin stjålet fra seg, på samme måte som guttene i Engassana Deran.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Å overleve
Awatif begynner med å fortelle litt om frykt. At vi har den alle sammen, og at vi trenger den for å kunne kjenne igjen farer og passe oss for dem. Hun forteller at hun tror at de fleste i Doro har fått oppleve hva det vil si å være redd, og forteller at hun selv var skremt da bombeflyene tvang familien hennes til å flykte fra Kurmuk. Hun forteller at for noen slipper ikke frykten taket selv etter at de har kommet til Doro. Og så forteller hun at det hjelper å snakke om det. At hver gang vi snakker om det vanskelige blir frykten litt mindre.
Awatif er en luring. I noen få setninger har hun gjort det mindre farlig å være redd.
Å overleve er også å overleve sin egen frykt. Så Awatif ber guttene om å tegne noe de er eller har vært redde for.
En nøler med å komme bort og jeg vinker ham over. Han viser meg ei tegning av ei kule som flyr gjennom lufta og treffer en hund. Blodet spruter. Ingen avsender. Han forteller at soldatene skjøt hunden deres. Jeg spør hvor soldaten er hen nå, og han forteller at soldaten fortsatt er bak AK-en, men at han ikke kan tegne mennesker.
En time senere er Awatif og jeg på vei tilbake til kontoret. Vi snakker om guttene i Engassana Deran som aldri får hundene sine tilbake, og som aldri vil glemme hvordan en kalashnikov ser ut, men som kanskje, kanskje, vil få tid til å lære å lese og skrive, og tegne mennesker.
