NRK Meny
Replikk

Det åpne olympiske spillet

Å anklage Idrettsstyret for korrupsjon er en svært alvorlig sak. Vi avviser de udokumenterte påstandende på det sterkeste, skriver Kommunikasjonssjef i Norges idrettsforbund Per Tøien i dette svaret til Sandra Borch.

OL-kronikk

Tromsø lanserte seg selv som OL-søker, men fikk liten støtte. Initiativet til en mulig Oslo-søknad kom fra idretten selv, skriver kommunikasjonssjef i Norges idrettsforbund Per Tøien.

Foto: Johansen, Erik / NTB scanpix

Leder i Senterungdommen Sandra Borch har skrevet en kronikk om OL og Paralympics i 2022 på NRK Ytring. Kronikken inneholder svært alvorlige, udokumenterte påstander og betydelige feil.

Norges idrettsforbund (NIF) må på det sterkeste avvise de udokumenterte påstandene om at idretten er korrupt. Idrettsstyret, som representanter til Stortinget og til partiverv, velges selvsagt helt demokratisk og svarer for sine handlinger overfor Idrettstinget som har valgt dem.

Liten Tromsø-støtte

Da Idrettsstyret høsten 2008 skulle behandle statsgarantisøknaden for Tromsø 2018, på bakgrunn av regjeringens kvalitetsikringsrapport, fikk NIF tunge anmodninger fra et stort flertall av særforbund og idrettskretser som ba Idrettsstyret trekke søknaden. Idrettsstyrets vedtak var en konsekvens av svært liten støtte i idrettsorganisasjonen for en Tromsø-søknad med stor risiko på mange plan. Dette faktum, som fremkommer av idrettsstyrets protokoll, omtales svært sjelden av kritikerne.

Norges idrettsforbund må på det sterkeste avvise de udokumenterte påstandene om at idretten er korrupt.

Per Tøien, kommunikasjonssjef i Norges idrettsforbund

Tromsø lanserte, i likhet med Lillehammer foran 1994, seg selv som mulig OL-by. Ingen av byene ble spurt av norsk idrett. Lillehammer klarte etter hvert å skaffe seg bred forankring i norsk idrett, mens skepsisen til Tromsø var stor både under 2014- og 2018-prosessen. Er det Idrettsstyrets ansvar? I så fall snakker man også om tre ulike idrettsstyrer.

LES OGSÅ: «Stillheten etterpå»

Prosessen vedrørende en mulig OL-søknad for 2018 ble avsluttet høsten 2008. Avgjørelsen førte ikke til et engasjement eller kritikk fra idretten mot det daværende idrettsstyret, bortsett fra helt lokalt.

Oslo eneste aktuelle arrangør

Prosessen med OL/PL 2022 ble igangsatt av idretten selv sommeren 2011 etter at IOC tildelte 2018-lekene til Sør-Korea. Denne tildelingen åpnet for at Europa vil være favoritt til å få lekene i 2022. På denne bakgrunn har idrettsstyret skritt for skritt drøftet muligheten om en ny OL-prosess i Norge med norsk idrett.

Jeg vil oppfordre Sandra Borch å sette seg inn i dokumentene. De vil gi et godt innsyn i idrettsdemokratiet, som hun dessverre så usaklig angriper i sin kronikk

Per Tøien, kommunikasjonssjef i Norges idrettsforbund

Det var åpne møter mellom Idrettsstyret, særforbundene og idrettskretsene. De vinterolympiske særforbundene pekte alle på Oslo-Lillehammer som eneste aktuelle arrangør. Gjenbruk av mange anlegg var det avgjørende. Alle sonderingene ga positiv respons, og åpnet for at Idrettsstyret kunne gå i dialog med Oslo kommune – som mulig vertsby.

Sett deg inn i dokumentene, Borch

OL og Paralympics i 2022 har vært til diskusjon på hvert eneste idrettsstyremøte de siste 20 månedene. Protokollene fra ekstraordinært idrettsting i juni 2012, hvor over 90 prosent av de stemmeberettigede fra idrettskretser og særforbund støttet både OL-prosjektet og -prosessen, og fra alle idrettsstyremøter ligger tilgjengelig på www.idrett.no.

At man ikke er enig i vedtak er en selvsagt demokratisk rett. Hvor retten til å fremme udokumenterte korrupsjonspåstander kommer fra, er betydelig mer tvilsomt.

Per Tøien, kommunikasjonssjef i Norges idrettsforbund

Jeg vil oppfordre Sandra Borch å sette seg inn i disse dokumentene. De vil gi et godt innsyn i idrettsdemokratiet, som hun dessverre så usaklig angriper i sin kronikk.

En svært alvorlig sak

Å anklage Idrettsstyret for korrupsjon er en svært alvorlig sak. Siden Idrettsstyret forkastet Tromsøs søknad har det vært tre forskjellige, demokratisk valgte styrer. Det sier vel det meste om påstandene.

At man ikke er enig i vedtak, eller at man ikke liker dem er en selvsagt demokratisk rett. Hvor retten til å fremme udokumenterte korrupsjonspåstander kommer fra, er betydelig mer tvilsomt, spesielt når det kommer fra en ledende demokratisk valgt tillitsperson.