Denne replikken følger opp debatten etter kronikken til Håvard Rem og Ole Ullerns svar.
Ole Ullern deler Hans Rotmos frustrasjon over «at vi i Norge for tiden ikke makter å assimilere alle ’nye landsmenn’ vi mottar», og han deler også Rotmos frustrasjon over de politiske makthavernes tilsynelatende knebling av en åpen migrasjonsdebatt. Dette gir han uttrykk for i kronikken «Rotmo utsettes for hersketeknikk».
Dårlig litteraturanalyse?
Der får han også utløp for sin frustrasjon ved å rette den mot min kronikk «Fra ’fabrikkan’ til ’asylsøkeran’», om Rotmo-sangen «Svarte telt».
«Hans Rotmo ønsker å fremføre sitt syn på norsk asylpolitikk», skriver Ullern i ingressen. «Det hopper Håvard Rem elegant over i sitt forsøk på å analysere den trønderske artisten.» Han avslutter: «Håvard Rem drøfter Hans Rotmos tekst, men uten å forholde seg til poenget med den teksten. Det er svært dårlig litteraturanalyse.»
Ullern har rett i at min «Svarte telt»-kronikk ikke er et innlegg i migrasjonsdebatten (slik hans kronikk i hovedsak er, også ved at han sier seg enig i og utdyper Rotmos standpunkt). Men hvis dét er ensbetydende med «dårlig litteraturanalyse», er det i så fall «dårlig litteraturanalyse» jeg har bedrevet de siste 30 år.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Stiller meg nøytral
Som litteraturkritiker i Aftenposten og Dagbladet, som tekstfortolker i bøker om Bob Dylan og norsk svartmetall, i foredrag om salmer, bibelsk poesi og sangtekster har jeg forholdt meg til engasjerte tekster med tydelige og til dels ytterliggående budskap om religiøsitet og politikk. Men en salme om sterk gudstro innbyr ikke meg til å diskutere Guds eksistens.
Jo mer ytterliggående budskapet har vært, jo mer har jeg insistert på å forholde meg saklig og nøytralt til det. Slike tekster omtales oftest av folk som enten er sterkt for eller mot. Min kronikk blir kanskje stående igjen som den eneste rent deskriptive vurderingen av Rotmos tekst.
Min innfallsvinkel til «Svarte telt» var ikke om Rotmo er for eller mot innvandring (standpunkt han fikk utdype i en rekke intervjuer i riksaviser etter sanglanseringen). Jeg ønsket å analysere og forklare hans tilsynelatende spektakulære vandring fra «ytre venstre» til «ytre høyre».
Jeg påpekte at denne vandringen er mer logisk og konsistent enn oppsiktsvekkende, oppsummert slik: «På Rotmos 70-tall var populisme-begrepet positivt ladet, rasisme-begrepet lite i bruk, og høyre-venstre-begrepet ikke definert av innvandring, men av økonomisk utjevning og distriktkamp.»
Nyttig begrepsanalyse
Dette kunne ha vært nyttig begrepsanalyse for en Ullern som skriver engasjert om at «de fattigste nordmennene får vanskene, og elitene får rosen for ’toleransen’».
Ullern overser mer enn dette. Han gjør også et stort poeng av at jeg «repressivt» ignorerer humoren i Rotmos tekst, men han overser selv at jeg innledningsvis setter den i sammenheng med Rotmos revyharselering over «bergensera og Oslo-folk».
Dét alene gir ham grunn til å lese min kronikk nok en gang.
