Av årets 12 måneder er det desember som får 80-tallets slager sunget av Banana Airlines, «Nordmenn e gale», frem fra forglemmelsen. Desember er måneden med stor K. Kaos, Kredittkort, Knuging, Knegging og Kø. Kø uansett hvor du enn beveger deg, tidlig som sent. Svette og smågretne folk med spisse albuer er heller ikke et ukjent syn.
Og barna – de klarer ikke å telle ned dagene fort nok til juleaften. Det er nesten for lenge å vente til morgendagens julekalender. Hver morgen fyker de opp. Gjerne 2 timer tidligere enn normalt for å åpne julekalenderen.
I år har det gått ekstra ille i heimen. Fruen fikk for seg den lysende idéen om at «vi» skulle ha hjemmelaget julekalender. Med fire barn og 24 dager til jul betydde det at "vi" måtte handle 96 småpakker. Hele 96 pakker! Jeg som ikke har peiling på hva jeg skal kjøpe til kånå engang. Forøvrig den eneste pakken jeg har ansvaret for i heimen.
La oss gjøre det enkelt for oss begge og kjøpe ferdiglagede kalendere. Jeg tryglet og ba. Hvem tror dere tapte den diskusjonen? Julekalenderen funket bra første uken, så stagnerte det. Her sitter vi, en uke til juleaften og helt tomme for ideer til julekalenderen.
I dag våknet barna klokka seks, sprang opp for å åpne dagens små kalenderpakker. Disse henges hver kveld på trappegelenderet. Men denne morgenen var det tomt! Som sinte franske bønder nedover Champs-Elysees kom barna marsjerende inn på rommet vårt. "Hvor er julekalenderpakkene!?".
"Spør pappa" sier fruen og snur seg rundt for å sove videre. Opps! Noe hadde gått meg hus forbi. Fruen hadde gitt meg ansvaret for å fylle på julekalenderen den siste uken i advent. Kalendervaktskifte hadde gått skeis. Jeg hadde inderlig skuffet dem.
Der satt vi. Og ble sittende til den lokale kiosken åpnet. Turen endte med at jeg måtte betale en straffeskatt. Dobbelt opp - siden jeg hadde glemt hele julekalenderen.
Men det er ikke bare på hjemmefronten det går en kule varmt i desember. På arbeidsplassene er det knapt mulig å få arbeidsro de siste dagene før jul. Hele tiden er det noe – man samles for å drikke gløgg. Man samles for å synge juleviser. Så er det samlinger for å spise julekaker, pepperkaker, tygge rosiner og klementiner. Og så skal selvfølgelig være massive juleavslutninger, gjerne avdelingsvis først og så i felleskap etterpå. For ikke å glemme alle jobbforbindelser. Voksne folk går helhjertet inn i barnehagemodus og blir alle dullet med gjennom adventstida.
Når man endelig slipper ut fra julekaoset på jobb er det over i et nytt. Kjøpesentrene er invadert av kjøpelystne. Blikket er famlende, dog fokusert. Kjøpehaukene flyr i flokk på jakt etter byttet. Pengene sitter løst og kredittkortet går varmt.
Julehandelen er på over 55,5 milliarder, ifølge DnB og Virke. Kvinner handlet i snitt for syv tusen kroner, menn er noe mer nøkterne og bruker noen hundrelapper mindre.
Voksne blir barn og barn vokser med presangkravene. At det enkle ofte det beste fordunster i kampen om parkeringsplassen, handlevognene og en plass i køen. En skulle tro alle deltok i et Formel 1 løp med handlevognene sine. Det lille vi hadde av køkultur forsvant på parkeringsplassen.
Man blir lykkelig av å handle, svarte nordmenn i en undersøkelse. Mulig det er dette vi trenger i juletiden for å overleve desember. Myndighetene har lenge kjeppjaget alle apparater som skaper spilleavhengighet. Jeg tror de glemte å sette butikkenes kortapparat på denne lista. De skaper da en større avhengighet.
I en hverdag jaget av et høyt tempo er det sjelden man rekker å trekke pusten og reflektere. Året går mot slutten, og det er tid for en pust i bakken. For min del har jeg bestemt meg. Neste år blir det ingen hjemmelaget julekalender, og så reiser vi til et roligere sted.
Ønsker dere alle en god Jul og et glitrende nytt år!
