Jeg sitter jeg på bussen, jeg er på vei for å møte om lag 60 av mine medstudenter, og jeg har en vond følelse i kroppen. Jeg har fått med meg demonstrasjonene, jeg har lest ytringene til barnevernsmotstanderne. Først ble jeg sint, nå er jeg bare lei meg.
Det er ikke meg som blir beskrevet i media, det er ikke mine medstudenter. Ingen av oss er medlem av en mørk undergrunnskultur som tar oss en utdannelse der vi lærer å stjele barn.
Kan redde liv
I løpet av det siste året har jeg lært mye, og jeg ser nok ting med et litt annet blikk, jeg ser ting jeg ikke har sett før. Ting jeg ikke har tenkt på engang. Jeg har lært meg å se et barns utvikling ut fra forskning og teorier, jeg har lært meg å se et barn fra flere forskjellige synspunkter. Jeg har lært å være kritisk til forskning, og min veileder har gitt meg mot og trygghet nok til å tørre å stille de kritiske spørsmålene.
Sammen med mine medstudenter har jeg lært masse, veldig mye om meg selv. Hvilken etikk har jeg? Hvilken moral har jeg? Kontinuerlig går jeg gjennom en vurdering fra instituttet: «er Charlotte skikket til denne jobben?»
Jeg utdanner meg ikke til barnevernspedagog med det målet for øye at jeg skal «skille flest mulig barn fra sine foreldre». Jeg vet at omsorgsovertakelse kan og mest sannsynlig vil bli noe jeg må være en del av, og jeg håper inderlig at den dagen det skjer, så har jeg reddet et liv. At jeg har gjort en forskjell for et barn.
Når alle visste
Før studerte jeg jus. Jeg jobbet som praktikant og var rimelig sikker på mitt valg. Jeg skulle hjelpe, jeg skulle bli en advokat som hjalp dem som trengte det mest og fikk aller minst. Jeg kom til kort i den jobben, jeg fikk ikke hjulpet nok, og jeg traff mange fantastiske mennesker. Veldig mange av dem slet med rusproblemer, og de lærte meg så uendelig mye om meg selv. De lærte meg å se mennesket, forbi alle fordommer, de lærte meg hva det ville si å være menneske.
Jeg kom nær mange av dem, og noen av dem viste meg den æren å dele sine innerste tanker, følelser og håp for livet; for det som har vært, det som er og det som kunne skje. Jeg ble ydmyk, og jeg ble sint på samfunnet. For i mange av tilfellene var det samfunnet som hadde feilet dem i barndommen, ungdommen og voksenlivet. Familier som ikke fungerte, en skole som ikke så, naboer som lukket gardinene i vinduet.
«Alle visste jo». Ingen gjorde noe.
Ønsker å hjelpe
Etter tre år skjønte jeg hva jeg måtte gjøre. Jeg måtte bli barnevernspedagog. Tenk hvor mange jeg kunne hjelpe som kunne slippe å bli et «skadet barn» som voksne. Da jeg hadde bestemt meg, spurte jeg dem, dem som egentlig skulle ha vært «barnevernsbarn», men som aldri ble det: hvis du tenker tilbake på deg selv som barn, hva tenker du nå, som voksen, at du skulle hatt? – At noen så meg; trygghet, en barndom, at jeg ikke skulle vært den voksne, en familie, et liv.
Derfor skal jeg bli barnevernspedagog, for jeg skal se, jeg skal høre på, jeg skal hjelpe barnet som trenger mest å få være nettopp det. Jeg vil gjøre mitt for at barn skal få vokse opp til glade, trygge voksne. Det er det en barnevernspedagog gjør. Og jeg håper så inderlig at hvis jeg noen gang vurderer feil, så vil foreldrene forstå at jeg gjorde det fordi jeg bryr meg om nettopp deres barn.
Jeg kan ikke si at jeg gleder meg til å bli ferdig med utdannelsen min, for det er et enormt ansvar; et av de største jeg noen gang vil ha i livet mitt. Det får bare være at folk kommer til å hate meg, ønske meg død og sende drapstrusler. Folk får bare demonstrere og kalle meg «barnetyv», for det er ingenting dere kan si som får meg til å tvile på at barnevern er en nødvendighet. Det er ingenting dere kan gjøre for å få meg til å tvile.
For jeg har sett konsekvensene for dem som ikke hadde noen, og det er for dem jeg gjør dette.
Innlegget ble først publisert på forfatterens blogg.
FØLG DEBATTEN: og
