NRK Meny
Kronikk

Derfor velger jeg landsforræderi

Jeg er en islending som vil bli styrt av voksne, ansvarlige mennesker. Nærmere bestemt nordmenn.

Demonstrasjon i Reykjavik

Kampanjen for å få Island inn som Norges tjuende fylke kan være politisk satire og et pek til de som saboterer den islandske debatten om EU-medlemskap, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser en demonstrasjon i Reykjavik i februar.

Foto: HALLDOR KOLBEINS / Afp

Jeg har akkurat meldt meg på som et av de første medlemmene av Fylkisflokkurinn ("Fylkespartiet"), som har som sitt uttalte mål og eneste kampsak at Island skal bli gjenforent med Norge som landets 20. fylke.

Ifølge partiets hjemmeside er jeg den 573. islendingen som har meldt meg til partiet. Facebooksiden som var partiets utgangspunkt har i skrivende stund over 4.000 medlemmer (mange av dem svært entusiastiske!).

Umodent og panisk?

Tilhengere av Islands uavhengighet vil kanskje si jeg svikter mitt eget fedreland – noen vil kanskje gå så langt som å anklage meg for landsforræderi.

Island har alle muligheter til å være et slags skandinavisk Shangri-La, et litt kjøligere land som flyter over av melk og honning.

Haukur S. Magnùsson

Jeg skal ikke lyve: Jeg kjente et lite stikk av anger idet jeg trykket på «send» og med det bekreftet mitt ønske om å være en av grunnleggerne av partiet som vil at Mor Norge skal ta oss tilbake, og gjenskape Gamli sáttmáli, som mine historielærere alltid fortalte meg var Islands absolutte bunnpunkt.

Forarger jeg mine stolte forfedre, som kjempet så hardt og lenge for Islands uavhengighet? Kommer jeg til å bli utskjelt i livet etter døden, dømt til å tilbringe evigheten sammenkrøpet i et hjørne mens Islands myteomspunne uavhengighetshelter fnyser og forbanner mine handlinger som en umoden kujons famlende panikk?

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Et beskjedent ønske

Jeg aner ikke. Jeg tror ikke spesielt mye på noe liv etter døden, like lite som jeg tror på det uunngåelige eller evige ved nasjonalstater. Mitt ønske om å bli likt og respektert av mine forfedre blir også overgått av et annet ønske jeg har, et ønske jeg har båret på siden tenårene.

Jeg vil bli styrt av voksne. Noenlunde ansvarlige, noenlunde kompetente voksne, hvis det er mulig.

Det har jeg fortsatt til gode etter 33 år som islending.

Et skandinavisk Shangri-La

Mannen bak Fylkisflokkurinn, tidligere journalist og redaktør Gunnar Smári Egilsson, hevder at «Island er for lite til å kunne fostre talentfulle politikere», og at nasjonens små forhold også er et hinder for å kunne fostre og utvikle «skikkelig talentfulle folk».

Hvis det å «stemme med beina» kan sies å være noe folk faktisk gjør, så er valgresultatet inne for lengst.

Haukur S. Magnùsson

Selv om jeg er uenig med siste delen av hans påstand (jeg mener, vi kan vel alle være enige om at islandsk musikk, for eksempel, er mye bedre enn dansk musikk – alle vet jo at dansk musikk er elendig), støtter jeg helhjertet den første delen. Som nyhetsjunkie og politisk engasjert siden jeg var barn, har jeg måttet tåle konstant flauhet og uro forårsaket av våre folkevalgte i over tjue år nå. Faktum er at den eneste av våre politikere som ved nærmere ettersyn ikke ser direkte latterlig ut, er en komiker: tidligere ordfører i Reykjavik, Jon Gnárr.

Dette virker kanskje som en urettferdig ting å si, men resultatene taler for seg selv. Virkelig. Det finnes mer enn nok eksempler i tillegg til vår beryktede totale økonomiske kollaps – som ble skapt av den islandske spesialblandingen av uansvarlighet, nepotisme, hybris og total avvisning av regler og reguleringer.

Med Islands rike naturressurser, en begrenset befolkning og den relative beskyttelsen mot sykdom og elendighet som man får når man ligger isolert til, kunne islendingene med en viss rett bli kalt det mest priviligerte, heldige folket på jord. Island har alle muligheter til å være et slags skandinavisk Shangri-La, et litt kjøligere land som flyter over av melk og honning.

Dårlig tegn for demokratiet

Men mens folk fra hele verden kommer til Island for å oppleve vår feirede kultur og uberørte natur, flykter de innfødte som aldri før, på jakt etter grønnere gras andre steder. Mange av dem har dratt til Norge, faktisk. Minst ti av de 60 jeg gikk på skole med (jeg kommer fra en veldig liten by) er nå stolte nordmenn. Hei, folkens!

Faktum er at den eneste av våre politikere som ved nærmere ettersyn ikke ser direkte latterlig ut, er en komiker.

Haukur S. Magnùsson

Dette er ikke tegn på et velfungerende demokrati. Hvis det å «stemme med beina» kan sies å være noe folk faktisk gjør, så er valgresultatet inne for lengst. Tallene lyver ikke.

(Og mens vi snakker om tall: En fersk nettundersøkelse utført av radiostasjonen Bylgjan viste at 39 prosent var imot at Island skulle søke om igjen å få bli en del av Norge, 21 prosent var likegyldige og 39 prosent var for.)

Fleip eller fakta?

Mange ser nok Gunnar Smáris kampanje som en utspekulert form for politisk satire – en morsom måte å utrykke misnøye med måten Island styres på, mens man samtidig terger anti-EU-grupperingene som saboterer alle forsøk på å ha en konstruktiv dialog om et eventuelt EU-medlemskap. Sagt på en annen måte: Det er vanskelig å forestille seg bedre måte å skjære gjennom den protofascistiske nasjonalistpropagandaen som har forgiftet det lokale ordskiftet siden kollapsen i 2008.

Men likevel. Smári – en notorisk utfordrende type – framstår dønn seriøs gjennom hvert intervju om temaet.

Og hva med meg selv, vil jeg virkelig at Island skal gjenforenes med Norge? Eller prøver jeg bare å få fram et poeng, og utfordre dem som styrer Island til å gjøre en bedre jobb?

For å sitere The Simpsons: «I don't even know anymore.»

Kronikken er skrevet for NRK Ytring og oversatt fra engelsk av redaksjonen. En engelsk versjon er tilgjengelig på Grapevine.is.