Jeg er rutebussjåfør i Molde året rundt og turbussjåfør i sommerhalvåret.
Fra sjåførsetet har jeg sett hvilke konsekvenser EØS-avtalen får for bussene som går langs norske veier.
I dag skal Fellesforbundets landsmøte ta en historisk avgjørelse, når vi stemmer for eller mot å melde Norge ut av EØS. Et ja til å gå ut av EØS-avtalen, vil legge betydelig press på LO og Arbeiderpartiet. Jeg kommer til å stemme et soleklart nei til EØS-avtalen.
I fjor sommer kjørte jeg en del fra Kristiansund til Bergen, med turister fra Taiwan som kommer flygende til Norge i turpakken deres. De kjøres via turistperler som Trollstigen, Geiranger, Briksdalsbreen, langs våre nydelige fjorder og fjell, og frem til Bergen.
Jeg møtte stort sett utenlandsregistrerte turbusser på veiene. Det ble stadig flere polske registreringsskilt.
Det kunne gå en hel dag der det eneste jeg møtte av norske busser var de som drev anbudskjøring for fylkene.
Som bussjåfør har vi en uskreven regel om å hilse på våre kolleger på veien. Som engasjert bussjåfør og tillitsvalgt, river det hardt i hjertet at jeg sjeldent får hilse på norske kolleger.
Vi som brenner for bussbransjen, for å vise frem vårt nydelig land til pendlere og turister, vi føler for lengst at vi har druknet i det blå havet og den blå politikken som kommer fra Brussel. Men er det håp for gjenopplivning av bransjen min, om det politiske landskapet skulle skifte side om to år? Jeg tror ikke det.
Jordskjelvet i den norske bussnæringen skyldes det som kalles kabotasje: «transport mellom steder i et annet land enn der hvor transportøren hører hjemme. Kabotasje er i utgangspunktet ikke tillatt, jf. yrkestransportloven § 10 (3).»
Som det så fint heter på Statens vegvesen sine nettsider.
Vår egen lov sier altså at det er ulovlig. Men så har vår kjære sjef, EØS, tillatt dette, i en såkalt vegpakke.
Hver vinter blir vi påmint hva konsekvensene av denne vegpakken er. Vi ser skumle videoer av vogntog som med slitte sommerdekk kommer sidelengs på våre flotte vinterveier. Overskrifter om dødsvogntog som har tatt nye liv. Under den blåblå-regjeringen har det heldigvis blitt økte midler for kontroller av store kjøretøy.
For lastebil er det åpent for maks tre turer i Norge, innen det er gått sju dager etter de har kommet med last til landet. Men for buss er det i praksis fritt frem i et ukontrollert marked. Det finnes ikke noen regler som selskapene kan straffes for brudd på.
Dette er ikke noe som har kommet som lyn fra klar himmel høsten 2013 da den blåblå-regjeringen tok over makten. Dette er regler som har vært der også under rødgrønn regjering. Uten at de gjorde noe med det.
Tilbake til kabotasjen. I Yrkestransportloven heter det at kabotasje kun utføres på midlertidig basis. Dette er ikke nærmere definert.
Dette har ført til at polske selskap har opprettet stasjoneringssteder i Norge, der det står store mengder utenlandsregistrerte busser. De er klare for å ta oppdragene fra de norske selskapene, som stort sett ligger noen hakk høyere i pris.
I fjor fikk vårt norske busselskap med nød og neppe til kjøringen til Bergen, fordi vi prismessig var i grenseland. Selv den minste steinsprut på frontruten ville ha ført til at vi hadde gått minus på oppdraget.
Som en av de få bransjer i Norge, forhandler lokale tillitsvalgte ned lønnssatsene fra vår landsdekkende bransjeavtale. Slik at norske selskaper i det hele tatt skal kunne ha en sjans til å få inn turer. Men nedforhandlet lønn var ikke til hjelp i år.
For i år gikk den samme Bergenskjøringen til et polsk selskap, som et av mange andre polske selskapene som kjører turister fra by til by, turistperle til turistperle. Polske selskap dominerer rett og slett den norske veien.
Turguider trekker et lettelsens sukk når de ser at de får en norsk sjåfør. Det gir trygghet fordi vi kjenner veien. Vi vet hvordan vi skal håndtere smale, svingete og typisk norske veier som Trollstigen. Gjerne uten GPS. Turbussene er også viktige i krisesituasjoner, som da vi evakuerte nærmere 500 passasjer fra cruiseskipet Viking Sky i mars. Hadde hendelsen skjedd midt i uka, ville det ikke vært nok rutebusser for å kjøre passasjerene fra helikopterne og til hotell og flyplassen.
Men vår kompetanse er ikke like viktig som summen på slutten av kassalappen.
Det er allmenngjort minstelønn på buss i Norge, men dette er vanskelig å kontrollere. Trolig finnes det rom i EØS-avtalen for et strengere regelverk, men lovverket er komplekst og forvirrende. Det virker egentlig ikke som noen bryr seg om å gå inn i det.
Er det håp for en bransje som kolliderte med EØS-avtalen for flere år siden?
Jeg tror ikke det. Så lenge vi har EØS-avtalen, er det en snarvei for den blå politikken som EU krever. Dersom Ap-leder Jonas Gahr Støre hadde fortalt Fellesforbundets landsmøte i dag at han skulle bli strengere mot alle EU-direktivene som rister tak i bransjen vår, da tror jeg vi skal greie å komme oss opp for et gisp med frisk luft.
Og hva skjer hvis Høyre kommer tilbake i regjering og reverserer Aps nei til direktivene som går utover bransjen vår?
Hva skjer hvis de tar tak i min bransje og dytter oss under vannet igjen? For det kan skje, vil skje og har skjedd!
I 1991 sendte Stortinget rutebransjen utenfor stupet med anbudsutsetting. Det er 15 år siden de sendte turbussbransjen utenfor, og bransjen er fortsatt i fritt fall. Nå jobbes det i Brussel for å sende ekspressbussene utfor samme stupet, gjennom mobilitetspakke 2.
Stupet har en rampe som er laget av EØS. Verken blåblå eller rødgrønn side har gjort noe for å forhindre at vi kjører utfor stupet.
Et nei til EØS fra Fellesforbundets landsmøte i dag, betyr ikke at vi melder oss ut av EØS-avtalen over natten. Det betyr at vi øker presset til LO-kongressen om to år, som igjen vil legge press på Ap. Med et ja til utredning av alternativer til Norges EØS-medlemskap, tror jeg vi bare legger til rette for en ny avstemning om det samme om fire år. Ingenting skjer.
Vi bør heller stemme nei og starte utredningen, mens vi jobber for å komme oss ut. Det setter langt mer press på toppene enn et ja.
Et klart nei vil legge press på LO og Ap. De vil ha god tid på seg for å kunne utrede Norges medlemskap i EØS før et stortingsvalg.
Jeg har levd hele livet mitt i et Norge med EØS-avtale. Jeg er klar på at et tydelig nei er riktig, for å få oss ut av EØS og ha en bransje som igjen kan blomstre.
