NRK Meny
Kronikk

Derfor må vi ha reservasjonsrett

For å forstå hvorfor reservasjonsrett for leger er riktig, må vi bare anerkjenne dette: Om vi er enige eller ikke, så har abortmotstanderen et gyldig poeng.

Ultralyd

Selve abortspørsmålet tilhører en annen diskusjon enn spørsmålet om reservasjonsrett, skriver turnuslege Håkon Kravdal i dette innlegget. Vi trenger bare å anerkjenne at det er rasjonelt å være både mot og for abort. Bildet viser en ultralydundersøkelse av et foster i 12. uke, under måling av avstanden mellom rumpe og hode.

Spørsmålet om leger skal ha rett til å reservere seg mot å henvise til abort, er vanskelig. For begge parter handler det om grunnleggende rettigheter som ser ut til å stå steilt mot hverandre. Men ser man litt pragmatisk på det, er saken faktisk ganske grei.

Motstanderne av reservasjonsretten mener kvinnen til enhver tid har rett til nødvendig helsehjelp. Dette standpunktet støtter jeg helhjertet oppunder; det er en grunnleggende rettighet kvinnen har, som alle andre.

Tilhengerne av reservasjonsretten har imidlertid også svært gode grunner til å mene det de gjør. Det er bare ikke like åpenbart for alle.

Abortmotstand er rasjonelt

Selve abortspørsmålet tilhører en annen diskusjon. For å kunne tenke skikkelig rundt spørsmålet om reservasjonsrett trenger vi kun å anerkjenne dette poenget: Det er rasjonelt å være mot abort (akkurat som det er rasjonelt å være for). Og man trenger ikke på noen måte være religiøs for å mene det. Selv er jeg turnuslege og agnostiker, og heller mot at abort er prinsipielt galt, med mindre det er fare for mors liv.

Ser man litt pragmatisk på det, er saken faktisk ganske grei.

Håkon Kravdal, turnuslege

Sagt i klarere ord: Å anse abort som drap, kan forsvares rasjonelt. Det betyr ikke at man er enig i at abort er drap, men at man erkjenner at abortmotstanderen har et gyldig poeng. Selv oppfatter jeg det som mest rasjonelt å klistre merkelappen «menneske» eller «individ» på den befruktede eggcellen; å forsøke å gjøre dette først senere i svangerskapet virker kunstig og langt på vei diktert av praktiske hensyn. Jeg synes heller ikke at et menneskes verdi skal defineres ut i fra hvor mye empati det genererer hos mange av oss.

I alle saker der noen ønsker å reservere seg mot å gi en eller annen form for behandling, er det for øvrig helt vesentlig at standpunktet kan begrunnes rasjonelt med utgangspunkt i allmennetiske prinsipper. Å nekte å behandle homofile, å nekte pasienter blodoverføring og å nekte å undersøke kvinner nedentil, kan ikke det. Men det kan altså abortmotstand. Den forskjellen kan vanskelig underdrives.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

«Samvittighetsretten»

Så til selve reservasjonsretten: Å fjerne den vil si at staten kan pålegge legen å være delaktig i å med hensikt ta livet av noe som rasjonelt sett kan betraktes som et fullverdig individ. Et vanlig motargument mot reservasjonsretten er «leger som sliter med samvittigheten, kan jo bare skifte yrke».

Selv er jeg turnuslege og agnostiker, og heller mot at abort er prinsipielt galt, med mindre det er fare for mors liv.

Håkon Kravdal, turnuslege

Men at dette kun får praktisk betydning for leger er faktisk helt irrelevant. Staten kan ikke tvinge noen – enten det er postmannen eller legen, enten det er snakk om to eller to millioner – til å medvirke i det som man rasjonelt kan forsvare å kalle et drap. Jeg skal unngå å trekke historiske paralleller – det tror jeg leseren klarer fint selv. Dette kan likevel ikke understrekes tydelig nok: Et forbud mot reservasjon rammer ikke primært legene som ønsker å reservere seg; det rammer først og fremst grunnmuren i samfunnet vårt.

Da har man altså to prinsipper – steilt mot hverandre – som begge kan forankres i grunnleggende rettigheter: kvinnens rett til helsehjelp på en side og det jeg velger å kalle «samvittighetsretten» på den andre. Dersom kun den ene parts prinsipper tilgodeses, vil det gå hardt utover motpartens rettigheter. Personlig anser jeg begge parters rettigheter som såpass viktige at vi ikke kan tillate oss å kaste noen av dem på havet. Det tror jeg mange vil være enige med meg i.

Kompromiss beste løsning

Da bør bordet dukes for et kompromiss. Da bør prinsipprytterne stige ned fra hestene sine, og gå hverandre i møte. Da bør følgende løsning, som sørger for at alles rettigheter i praksis blir ivaretatt, vurderes: Det må være tillatt å reservere seg. Men det betinger at kvinnen ikke blir skadelidende; ønsker hun abort, skal hun få utført det.

Å anse abort som drap, kan forsvares rasjonelt. Det betyr ikke at man er enig i at abort er drap, men at man erkjenner at abortmotstanderen har et gyldig poeng.

Håkon Kravdal, turnuslege

Det innebærer igjen at enkelte leger under noen omstendigheter kanskje må bidra litt mer i abortprosessen enn de anser som fullt ut etisk akseptabelt. Fordi kvinnen faktisk ikke trenger noen henvisning fra fastlege for å få utført en abort, vil legen som reserverer seg med svært, svært stor sannsynlighet kunne finne en løsning som vedkommende kan leve med, og som samtidig ivaretar kvinnens rettigheter. F. eks. kan man tenke seg at fastlegen kan gi kvinnen telefonnummeret til gynekologen, og så kan kvinnen ordne resten selv.

Spørsmålet er altså først og fremst hvor mye legen behøver å oppgi av sjela si. I en løsning som denne legges mye ansvar på legen; det er legenes ansvar – ikke politikernes – å ta vare på kvinnen. Så får man nesten bare ha tillit til at legene er seg bevisste det ansvaret, og klarer å håndtere lokalt de situasjonene der kvinner kan risikere å bli skadelidende. Man legger jo tross alt stort ansvar på leger i mange andre sammenhenger.

35 år gammel ordning

For ordens skyld, og som leseren trolig vil se: Det skisserte er altså i bunn og grunn en videreføring av ordningen vi har hatt i 35 år, og som man i hvert fall ikke kan si at ikke har fungert.

Selv oppfatter jeg det som mest rasjonelt å klistre merkelappen 'menneske' eller 'individ' på den befruktede eggcellen.

Håkon Kravdal, turnuslege

For øvrig er det viktig å poengtere at et forbud mot reservasjon trolig ikke vil føre til at legen møter og samtaler med den abortsøkende kvinnen på annen måte enn ellers. Selv om politikerne pålegger legen å handle som de vil, kan de faktisk ikke tvinge legen til å tenke som de vil. Et forbud mot reservasjon garanterer altså på ingen måte at kvinner ikke vil kunne føle seg krenket av fastlegens abortsyn.

Det finnes med andre ord to slags ordninger der reservasjonsretten inngår. Den ene er den «prinsipplåste» ordningen som innebærer at kvinnens rettigheter må vike. Det er forståelig at man kan være imot denne. Den andre ordningen er den «pragmatiske», som beskrevet over, og som i praksis ivaretar alles rettigheter selv om de i streng forstand ikke sikres ved lov. Spørsmålet er: Hvilken ordning er det som debatteres? Knut Arild Hareide har gjentatt til det kjedsommelige: den pragmatiske.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.

Uforståelig reservasjonsmotstand

At noen kan kjempe i mot denne ordningen, er vanskelig å forstå. Motstanderne av ordningen med en tilpasset reservasjonsrett ønsker altså å kaste samvittighetsretten på sjøen – og med det ramme en av grunnpilarene i samfunnet vårt – fordi «Det er ikke dokumentert at praksisen som ble avslørt med enkelte leger som reserverte seg, var uproblematisk i praksis», som Høyre skrev en gang i tida.

Staten kan ikke tvinge noen – enten det er postmannen eller legen, enten det er snakk om to eller to millioner – til å medvirke i det som man rasjonelt kan forsvare å kalle et drap.

Håkon Kravdal, turnuslege

Reservasjonsmotstanderne er altså villige til å ofre en del av fundamentet i vårt samfunn for å kunne spikke på verdens minste flis, i den hensikt å sikre kvinnens rettigheter på en måte som kun har prinsipiell – og ingen praktisk – betydning. At de aller fleste av dem samtidig snakker varmt om humanisme og toleranse og tar sterk avstand fra det totalitære, synes noe paradoksalt.