Da Ole Gunnar Solskjær var i samtaler med Cardiff City, nevnte enkelte britiske kommentatorer den dystre historikken norske trenere har hatt på fotballøya.
De husket Henning Bergs opphold i Blackburn, som ble avsluttet etter 57 dager og én seier på 10 kamper. De husket Ståle Solbakken, som forlot Wolverhampton Wanderers etter seks vonde måneder og tre seire på sine siste 16 ligakamper.
De husket Egil Drillo Olsen, som ble sparket av Wimbledon i 2000 to kamper før slutten av en sesong som endte med nedrykk fra Premier League.
Tre nordmenn hadde trent klubber i Storbritannia. Ingen hadde fullført en sesong.
Nå, etter kun ti kamper, sliter Solskjær allerede. Han har vunnet én av syv ligakamper. Cardiff ligger under nedrykksstreken, tre poeng bak sikker plass. Og i helgen tapte de 4-0 hjemme mot nyopprykkede Hull City.
Det er selvsagt for tidlig å avskrive ham. Men én ting er sikkert: det har ikke vært noen drømmestart.
LES OGSÅ: «Først gjelder det å overleve» av Egil «Drillo» Olsen (7. januar)
Den skandinaviske boblen
Den leie tendensen tvinger fort frem spørsmålet: hvorfor har norske trenere så store problemer i Storbritannia? Er det spillestilen? Er det kulturen?
En nærmere undersøkelse tyder imidlertid på at skoen trykker et annet sted. Vi bør kanskje heller spørre følgende: har vi grunnlag til å tro at norske trenere kan skape suksess utenfor Skandinavia?
Det mangler nemlig ikke på dem som har tatt med seg taktikktavla over svenskegrensen og briljert fra sidelinjen. Flere har også oppnådd resultater i Danmark; spesielt Solbakken.
Men ser man utover Europa, er situasjonen dyster. Verken Drillo, Solbakken eller Berg hadde lyktes utenfor Skandinavia før de ankom Storbritannia. Ingen har gjort det siden. At Drillo og Berg i det hele tatt fikk sjansen skyldes delvis andre faktorer. Wimbledon hadde norske eiere. Blackburns upopulære styre så klubbhelten Berg som et populistisk valg.
I forkant av 2007/08 sesongen tok Kjetil Rekdal over Kaiserslautern i tysk 2. Bundesliga. Han forlot klubben ved nedrykksstreken i februar. Jørn Andersen førte Mainz til opprykk fra samme divisjon i 2009, men oppholdet ble likevel kortvarig. Blant norske trenere er det muligens kun Trond Sollied som har hatt gode resultater over lengre tid i en klubb utenfor Skandinavia.
Dette handler da ikke om nordmenn som sliter med å tilpasse seg Storbritannia. Det handler om generell kompetanse.
LES OGSÅ: «Mannen i midten» av Endre Ruset (16. november 2012)
LES OGSÅ: «Enorme ambisjoner, bunnløs selvtillit» av Thore Haugstad (2. januar)
Dalende nivå
Det er mulig at eliteserien overvurderes når resultatene til hjemlige kandidater skal forklares. Kvaliteten er ikke så høy. Om det motsatte hadde vært sant, burde flere skikkelser med suksess i Norge ha reist bort og løftet troféer i større ligaer.
Suksess i eliteserien betyr mindre og mindre. Spesielt de siste årene har ligaens nivå sunket i forhold til andre land.
Mye har skjedd siden Rosenborgs glansdager i mesterligaen. Det er 14 år siden Norge sist nådde et internasjonalt mesterskap. Det fremste laget i europeisk turneringsspill denne sesongen var Tromsø, som nådde gruppespillet i Europa League kun etter at UEFA hadde bannlyst Beşiktaş på grunn av anklager om kampfiksing i den tyrkiske cupen i 2011. Tromsø – riktignok nedrykkstruet – ble gruppens jumbolag, fem poeng bak FC Sheriff Tiraspol fra Moldova.
Det virker ulogisk at store trenere skal utvikles i et slikt miljø. Hvis eliteseriens spillerprofiler eksporteres til klubber i Nederland, Skottland og middelhavsfarere i tysk Bundesliga, hvorfor skal noe annet være tilfellet med aktørene ved sidelinjen?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Store ressurser
Det finnes selvsagt et unntak. Midt opp i alt dette, er Solskjær ment å være annerledes. Bakgrunnen hans er unik. Han har ikke bare spilt i utlandet – som Berg – men har også tatt trenerutdanningen med hjelp fra Sir Alex Ferguson. En bedre læremester finnes ikke.
Ingen i Norge har hatt tilgang til slike ressurser og slik kunnskap. Solskjær har utviklet sine ferdigheter i en klubb hvor forholdene, fotballmiljøet og fagkompetansen som sitter i veggene bør kunne skape en trener av høyt kaliber.
Så mange spillere under Ferguson har blitt trenere. Solskjær er ment å være en av dem; en av de ivrigste elevene i skottens klasserom. Oppholdet i Molde har bare bekreftet at noe stort kan være på gang.
Spesiell
Derfor vil det være trist om Solskjær ikke lykkes i Cardiff – og i Storbritannia generelt. Det var muligens naivt å tro på umiddelbar suksess: nivåforskjellen mellom Premier League og eliteserien kan fort undervurderes. Kanskje seriegullene med Molde verdsettes høyere enn de burde.
Strategier som fungerer i Norge virker nødvendigvis ikke i på den andre siden av dammen. Hønefoss er en annerledes oppgave enn Manchester City. Kanskje forskjellene er for store, selv for ham.
Det hjelper ikke at Cardiffs gamletrener, Malky Mackay, er en tidligere stopperkjempe som la stor vekt på defensiv struktur. Når en hovedsakelig offensiv trener tar over laget, kan for mye fort bli forandret på en gang. Retningsskiftet i Cardiffs lag er fra et fotballfilosofisk perspektiv drastisk, spesielt på et såpass sårbart tidspunkt i sesongen.
Men det finnes fortsatt tid til å snu trenden. Lite tyder på at norske trenere har store forutsetninger for å lykkes i Premier League, men Solskjær er spesiell. Om ikke han klarer det, finnes det lite håp.
