Jeg har alltid ment og trodd at avholdsfolk er kjedelige. Ikke sofasliterkjedelig. Mer sånn speiderguttkjedelig. Godt humør, elendig humor. Den aller verste formen for kjedelig. Sånne folk som kan fylle et helt rom med gøyal plagsomhet, underliggende moralisme og referansefattig humor. Flinke folk. Slik jeg forestiller meg at Knut Storberget er.
Likevel bestemte jeg meg for å bli en av dem. I hvert fall for et år.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Skittentøyskurven er aldri full
Jeg er glad i å drikke. Hele mitt voksne liv har det vært noe av det morsomste jeg gjør. Men jeg er 42 år, og en kveld i godt selskap koster mer enn den gjorde før. De siste årene har det kunnet ta to-tre dager før jeg var meg selv igjen etter en fest. Dager med svak arbeidskapasitet, kort lunte og fragilt hode.
Og så var jeg nysgjerrig. Jeg ville se hva jeg kunne få til om jeg kuttet ut alkohol helt. Med hodet, med sinnet, med kroppen. Noen jeg kjenner, hadde gjort det før. Jeg gruet meg til å sitte edru i festlige lag – og litt til å miste den euforiske bakrusen en lørdag eller søndag formiddag. Men jeg gledet meg til å få mer overskudd. Til å trene. Til å lese. Til å jobbe. Til å være pappa.
Jeg var ikke det minste redd for å bli Knut Storberget. Han var jo Knut Storberget før han bestemte seg for å bli avholdsmann! Det var jo derfor han ble det! Det er et enkelt spørsmål om årsak og virkning.
Jeg er nå en tredjedel inne i mitt hvite år. Jeg trener fem ganger i uka. Jeg har begynt å lese bøker igjen. Jeg er mer effektiv i alt jeg gjør, og samtidig mer tålmodig. Jeg opplever meg selv som yngre og smartere. Humøret er bedre. Jeg har forbedret persen i kroppshevinger og situps. Jeg vasker leiligheten hver lørdag, og skittentøyskurven er aldri full.
George Michael og Bruce Springsteen
Det blir verre: Jeg har begynt å høre på George Michael og Bruce Springsteen igjen. Og her om dagen var jeg en hårsbredd fra å sette på meg en sykkelhjelm.
Det er en drøy måned siden jeg bestemte meg på å gi opp å gå på fest og sitte der og se de andre bli fulle og glade. Det var greit i starten. Da var jeg bare fornøyd med å komme igjennom. Og det var jo hyggelig nok. Men etter hvert ble det mer og mer strevsomt å holde tritt med den stigende stemningen på puben eller i middagsselskapet.
Jeg begynte å irritere meg over selvopptattheten som oppstår underveis i alkoholrusen; at nesten alle setninger til slutt starter med «jeg». At samtaler blir erstattet med monologer på omgang. At folk blir så himmelropende selvfølgelige i alt de sier.
Så nå, om jeg har fri og ungene ikke er hos meg, vil jeg mye heller bruke fredagskvelden til å trene og vaske klær. Kanskje se litt på tv.
Opplevelser av grunnleggende mislykkethet
Hadde det ikke vært for episoden med sykkelhjelmen, hadde jeg kanskje bare vært i dette. Trykket «kanskje» på den festinvitasjonen på Facebook. Knyttet dobbeltknute på joggeskoene. Syklet til kjøpesenteret på Alnabru.
Men da jeg sto med hjelmen i neven, følte jeg meg plutselig som verdens kjedeligste politiker, og jeg fikk det for meg å forsøke å huske når jeg sist hadde sagt noe morsomt. Slik jeg synes jeg har pleid. En kjapp kommentar. Et overraskende apropos, kanskje helt på kanten av det sømmelige, men ikke over. Et artig perspektiv. Slik at alle rundt meg ler.
Jeg kunne ikke minnes sist. Tvert imot har morsomhetene mine den siste tiden bare avstedkommet høflige smil eller, i høyden, tilgjort humring. Jeg treffer bare ikke. Referansene mine er liksom bare sykkelboder og fredags-TV. Timingen er off, og det ender med traumatiske små opplevelser av grunnleggende mislykkethet. Skam.
De som kan noe om det, hevder gjerne at humor handler om overraskelse; å si eller gjøre noe uventet i en situasjon eller samtale. Da sliter du når livet ditt er like forutsigbart som mandager. Dessuten er formen så jevn, så helt uten svarte daler og jublende høyder. Og jeg driter meg jo heller ikke ut i fylla lenger og ser ingen andre gjøre det heller. Så noen av de morsomste anekdotene er borte fra repertoaret. Jeg er i grunnen bare flink. Ingenting er så dørgende kjedelig som flinkhet.
Kjedelig mann med kjedelig tilværelse
Etter hvert har jeg forsøkt mindre og mindre. Du skal ha mot og selvsikkerhet for å være ordentlig morsom, og det svinner når latteren stilner. Jeg bidrar heller med litt fakta eller språkflinkt kamuflerte selvfølgeligheter. Det er enda kjedeligere enn vitser ingen ler av. Men det innebærer ingen risiko for å tape ansikt.
Jeg har brorparten av mitt hvite år igjen. Jeg gjennomfører selvsagt, for jeg er en mann som holder ord. Avholdsfolk gjør det.
Og det er kanskje enklere om jeg bare erkjenner det. Aksepterer det. Ikke kjemper imot. En kjedelig mann kler sin kjedelige tilværelse. Det er trolig naturgitt. Man er ikke avholdsmann fordi man er kjedelig, men kjedelig fordi man er avholdsmann. Vi er hva vi drikker. Knut Storberget og jeg.
Og visst er det jo verdt det. Jeg har forbedret persen i kroppshevinger og situps. Jeg vasker leiligheten hver eneste lørdag, og skittentøyskurven er aldri full.
