NRK Meny
Kommentar

Folk og fly

DOMBÅS/BARDUFOSS: Debatten om hvor forsvarlig det er å modernisere Forsvaret er tilspisset og fornyet. Forsvarspolitikken kan bli det vanskeligste for Ap og Sp å bli enige om. Ser man bak frontlinjene kan det bli tøft å møtes midt på slagmarken

Dombås lag

Gjør jagerfly, ubåter og moderne krigføring at vi må innrette oss med færre, men bedre soldater? Hvor radikal forsvarsmoderniseringen skal være, er et betent tema i valgkampen.

Foto: Lars Nehru Sand / NRK

Jordmora bøyer seg ned foran det bitte lille, hvite «huset» med rødt tak. Vegvesen-ingeniøren som justerer våpengrepet. Norsklæreren som løper seg svett.
Det er jo en grunn til at de er på et sted som har kurset soldater siden før Norge fikk et Heimevern. De har ikke bedt om å bli innrullert i Heimevernet, men de har valgt å ta mer ansvar.

HV Dombås
Foto: Lars Nehru Sand / NRK

Det leses høyt fra et hvitt ark som blafrer litt i brisen. Heimevernssoldatene øver på å være lagførere som skal sikre, trygge og holde vakt når det ikke er snakk om lekekloss-hus. Hvordan skal de posisjonere seg og dirigere et lag i en situasjon hvor det er snakk om noe mer sårbart enn et løvtynt, gult, plastbånd.

– Dere er kjent med situasjonen. Norge er i krig, leser en av soldatene fra arket.

Politikerne våre er kjent med at situasjonen for Forsvaret må forbedres vesentlig. Det er bred politisk enighet om at vi skal kjøpe nye jagerfly. Det er enighet om en stor økning i forsvarsbudsjettet i årene som kommer, at det viktigste er at Forsvaret er satt sammen slik at det kan øves, trenes, vedlikeholdes, investeres mer og bedre, bemannes riktigere og finansieres deretter.

Det må tenkes helhetlig, langsiktig og reelt. Alt dette er bredt forankret og forstått.

Collage Bardufoss

Oppgraderingen av hærens CV90 er et håndfast eksempel på hvordan stortingsflertallet vil styrke hæren. Soldater fra brigade nord klargjorde stridsvogn, beltevogn og annet utstyr for fremvisning under Artic Race før helgen.

Foto: Lars Nehru Sand / NRK

Kampkraft

Forsvarssjefen ber politikerne om å «dreie forsvarspolitikken markant». Regjeringen har oppsummert svaret sitt i ett ord: Kampkraft.

Det førende premisset for forsvarsmoderniseringen er, satt på spissen, at hver eneste anvendte krone, hvert våpen, kjøretøy og hver eneste soldat og forsvarsanlegg må gi oss bedre forsvarsevne. Vi må målrette innsatsen mot noen kapasiteter, noen steder. Kvalitet foran kvantitet. Reaksjonsevne og utholdenhet foran distriktsarbeidsplasser og hestehandler. Slagkraft foran lokale hensyn. Derfor legges en rekke forsvarsbaser ned, førstegangstjenesten legges om, og Hæren styrkes i Finnmark.

Når prinsippene ble til faktiske forslag i regjeringens langtidsplan, sprakk forankringen og forståelsen på enkelte, viktige og sentrale punkt. Ikke bare politisk, men også i tunge forsvarsmiljøer, særlig Hæren og Heimevernet, frykter man at politikerne har overdreven tro på sjø- og luft-effekten og nedprioriterer landmakten.

Hvor langt skal vi gå i retning av et rekkevidde-forsvar hvor fly, overvåkning og ubåter kan uskadeliggjøre en fiende lenge før den kommer til norske bygder, byer, forsvarsbaser, drikkevannskilder eller strategiske mål? Hvor mye kampkraft må vi uansett fortsatt ha i kraft av en hær på bakken? Det er det striden står om.

Dagens stortingsflertall med Høyre, Frp og Ap vil ha flertall også i neste periode, men Sp har investert stor politisk kapital i forsvarspolitikken. Det er umulig å se for seg at Sp ikke vil forhandle seg til betydelige forsvarspolitiske seire i forhandlinger med Ap.

Ap og Høyre har lang tradisjon for å sammen definere de lange linjene i forsvarspolitikken. Det vil sitte langt inne for Ap å la et inntrykk av at dette er på spill, feste seg i år. Særlig når Høyre løfter forsvar frem som en av sine hovedsaker i valgkampen.

Fortsetter dagens regjering, er tyngdepunktet på ikke-sosialistisk side slik at Høyre og Frp trolig fortsatt vil overstyre Venstre og KrFs standpunkter.

Senterpartiet går høyt på banen og vil:

  • La være å kutte HV-styrkene fra 45.000 soldater til 38.000, men heller øke til 50.000 soldater innen 2020, opprettholde dagens distriktsgrenser og øke antallet treningsdøgn for soldater og befal og gjenopprette Sjøheimevernet. Det vil ikke Ap.
  • Opprettholde overvåkningsflyene på Andøya flystasjon, fremfor å flytte virksomheten til Evenes utenfor Harstad. Sp tror ikke på kostnadsberegningene og premisset om at Evenes er bedre i stand til å beskytte egen base. Ap er enige med Høyre og Frp.
  • Beholde Bardufoss som hovedbase for Bell-helikoptre, fremfor å flytte disse til Rygge for å kunne støtte politiet og Forsvarets spesialsoldater.
    • Ap stemte ikke for Sps forslag, men i likhet med Høyre og Frp for å flytte helikoptrene, men fastsette tidspunktet når en annen helikopterkapasitet er på plass. I partiprogrammet skriver Ap at man ønsker «helikopterstøtte for hæren etablert på Bardufoss». Landmaktutredningen antyder at en mer mekanisert hær uansett må forflyttes på bakken og ikke kan eller bør forflyttes i luften.
  • Ha gjennomslag for egne forslag om Hæren i Finnmark, oppgradere overvåkningsfly, styrke Hæren ved å modernisere stridsvogner (som landmaktutredningen mener ikke gir tilstrekkelig effekt) og ha mer langtrekkende missiler og artilleri på bakken.

Collage Bardufoss

Oppgraderingen av hærens CV90 er et håndfast eksempel på hvordan stortingsflertallet vil styrke hæren. Soldater fra brigade nord klargjorde stridsvogn, beltevogn og annet utstyr for fremvisning under Artic Race før helgen.

Foto: Lars Nehru Sand / NRK

Sps tydelige løfter øker fallhøyden og presser Ap

Det er en grunn til at også sivilistene i Bardufoss i tilfeldige samtaler snakker om «å beholde helikoptrene våre». De kan kanskje styre seg for deler av soldat-klientellet på «Jokern pizza», men de vet så veldig godt at Hæren er hjørnesteinsbedriften. Uniformene på Rema, gatenavn som Berretveien og alle kamuflasjefargede kjøretøy viser at hjertet i Hærens største kampavdeling ligger her.

I forrige uke viste hele brigaden seg frem for lokalbefolkningen med flyshow og materiellutstilling under Artic Race.

Så når brigade nord mener en moderne hær trenger helikopterstøtte, selv om forsvarssjefen sier noe annet, så vet folk hvem de er enige med. Det vet Senterpartiet også.

For et stort hær- og heimevernsmiljø er svært kritiske til det som sees på som et paradigmeskifte og endring av konsept som har skjedd over tid, men tiltatt de siste fire årene. Man mener landmakten nedprioriteres i en overdreven tro på luft og sjø. Selv i kampflyenes tid, er det sannsynlig med bakkekamper. Selv med langtrekkende missiler, er det fortsatt behov for sikring av bygninger.

Forsvarssjefen og stortingsflertallet mener Hæren og HV selv med deres endringer vil være avskrekkende og effektiv nok. De mener at Sps løsninger faktisk ikke vil sikre mer kampkraft. Senterpartiet lytter på dem i forsvarsrekkene som er uenig.

Hocus bdu

Kystvakta skal uansett ha helikoptre på Bardufoss, men dersom flyplassen mister hovedbasestatus og Bell-helikoptrene (foran) forsvinner, gjør det hæren dårligere rustet, mener kritikerne.

Foto: Lars Nehru Sand / NRK

Partiet har i langt tid økt sin politiske troverdighet i forsvarsspørsmål, og tidligere partileder Liv Signe Navarsete har jobbet systematisk som tydelig motstemme, ikke bare mot regjeringspartiene, men også mot Arbeiderpartiet, som jo er med på forliket. I ikke ubetydelige deler av landet vil Sp med all sannsynlighet profittere godt på dette i valget.

Samtidig skaper dette en potensiell fallhøyde for Sp, som har lovet mye. Det gir dermed et press på Ap, dersom det ender med regjeringsskifte og felles erklæring. Ap sier til sine velgere at langtidsplanen (og flertallsvedtaket i Stortinget før sommeren) ligger fast. Forsvarspolitikk kan bli det vanskeligste for Sp og Ap å bli enige om. Det innser man i Arbeiderpartiet også.

Verdensbildet om hvordan Norge trygges best er helt ulikt.

I Nord-Norge og andre deler av landet hvor forsvarspolitikk er viktig, sliter Ap med velgertekket, Høyre og Frp straffes, mens Sp vokser på en kritikk som gir gjenklang langt inn i forsvarskretser, særlig i nettopp Hæren og Heimevernet.

Vanskelig å kompromisse

Politikere er flinke til å møtes på halvveien. I pengekrangler er det naturlig. I lokaliseringsdebatter kan man plastre sår. Politikere klarer som oftest å vise at de ser taperen også. I denne debatten er det vanskeligere. Her handler det dypest sett om hvilket forsvarskonsept man tror er best egnet for å forsvare Norge. Det er ikke et økonomispørsmål, isolert. Det er ikke «bare» en lokaliseringsstrid med lokalmiljø og arbeidsplasser satt mot hverandre.

f35

Regjeringen legger opp til å kjøpe 52 kampfly i årene som kommer. Selv om forsvarsbudsjettet totalt skal øke, legges det opp til kutt enkelte steder for å kunne kraftsamle innsatsen. Blant annet skal 11 forsvarsanlegg rundt om i Norge legges ned.

Foto: Lockheed Martin / Forsvaret

Her kan du ikke endre pengebeløp, bevilgningspost eller lokalisering uten at du må bytte begrunnelse, eller delvis sparker ben under en større overbygning for hvordan du tenker forsvar.

På Dombås småløper seks hjelmer og geværmunninger over en ferist, bortover en grusvei og inn i et skogholt for å nærme seg en rød bu, samtidig som de sikrer hverandre og kan oppdage fare. Kommunikasjonen må sitte. De seks må legge seg i lyngen.
Etterpå snakker de om motivasjonen for to-ukerskurset og hva kunnskapen deres kan brukes til. Folkeforsvarets styrke og troen på at det å sikre en radiomast i stadier av en krig, kan være vel så viktig som et bombetokt med jagerfly.

– Vi er lokalkjente der vi bor, det kan ikke erstattes med å fly inn spesialsoldater, sier HV-soldatene.

Sjefene deres holder seg til hjertet når de snakker om forankringen og lojaliteten som ligger i et nærmiljøforankret Heimevern. I HV-kretser mobiliseres det før valget, mot nedskjæringene. Man tror ikke på regnestykker og beregninger om at 38.000 soldater er nok. De mener man må klare å trene og utruste flere.

Trygghet som valgkampsak

Forsvarssektoren er for ofte en stat i staten. Et sted den offentlige debatten betrakter for mye fra utsiden. Påstander om hemmelighold, lekkasjer, tvil om beregninger og regnestykker. Kamp om makt og ressurser på kryss av forsvarsgrener. Lojalitet og uformelle strukturer som kan være vanskelige å lese og å forstå.

Som alle ledd i offentlig sektor må også Forsvaret tåle effektiviseringskrav og politisk styring. Som alle politikkområder, må beslutninger tas med et korrekt, helhetlig og fullstendig bakteppe.

Siden mange snakker om trygghet og styringsevne denne valgkampen, er forsvarspolitikken ekstra interessant å følge i år. Bakteppet er en totalt annerledes verdenssituasjon enn for fire år siden. Forsvarspolitikk er nødt til å være kombinasjonen av våre kampfly og andres hjelp. Brussel og Bardufoss. Pyongyang og Porsangermoen. Moskva og Nato.

I dét uoversiktlige bildet skal politikerne navigere. Til syvende å sist handler det om sikkerheten for våre egne hus og hjem.

Når det er mer alvor enn lekeklosser.