Kronikk

Pappa sto ved vinduet. Bombene falt. Ansiktet hans åpnet seg fra haka til panna.

Mens Erna Solberg møter verdens ledere på sikkerhetskonferansen i München denne helgen, blir barn over hele verden utsatt for de verst tenkelige forbrytelser i krig. Ha dem i tankene.

redd barna

Denne helgen møtes verdens ledere til sikkerhetskonferanse i München. Nå må de lytte til barna som må betale prisen for krig, skriver Birgitte Lange, generalsekretær i Redd Barna. Bildet viser syriske Ismail (6), omgitt av søstrene. Han bor i en flyktningleir i Syria. Foto: Ahmad Baroudi/Redd Barna.

Disse ordene er bare noen dager gamle. De kommer fra rundt 100 barn som lever, puster og vokser opp midt i krigen.

Vi i Redd Barna har snakket med barn i fire verdensdeler om deres liv i krig: Vi har spurt jenter og gutter fra landsbygda i Colombia til byer i Jemen om hva de vil at voksne skal gjøre for å beskytte dem. Vi har spurt ungdommer i Mali og Sudan om hva landene deres sliter med, og vi har spurt unger i Syria om hvilke drømmer de har for framtida.

Her er barnas beskjed til dere og andre verdensledere som møtes i München.

Vi husker livet uten krig.

Før krigen kunne vi være barn. Skolen var et sted for læring, et sted hvor stemmene våre ble hørt. Gatene var fulle av glede og begeistring, et sted vi kunne løpe og leke. Hjemme sto det frukt på bordet. Og noen ganger var det dessert til middag.

Vi husker livet uten krig. Og vi vet at en barndom i fred er mulig. Men i dag betaler vi prisen for de voksnes krig. Hvorfor tar vi straffen? Hva er det vi har gjort? Nesten ett av fem barn i verden bor i en konfliktsone.

Vi må flykte fra hjemmet vårt, noen spør om vi vil ha mobiltelefoner, men da må vi bli med og kjempe med våpen

Vi er redde. Lekeplassen vår er forandret til et farlig sted. Vi gjemmer oss under kjøkkenbordet, under madrassen. Vi hører skyting og tror taket har blitt fylt med småstein, bomber og eksplosjoner. Skolen stenger, vi tør uansett ikke å gå dit for vi kan bli skutt på skoleveien.

Lærerne er også redde. Alle notatblokkene er vekk. Vi må flykte fra hjemmet vårt, noen spør om vi vil ha mobiltelefoner, men da må vi bli med og kjempe med våpen. Mange av oss har mistet foreldre, brødre, søstre og naboer. Og besteforeldre.

Vi er redde for at mamma og pappa skal bli såret og skadet. Som da pappa sto ved vinduet på kontoret og bombene falt. Og ansiktet hans åpnet seg fra haka til panna. På sykehuset tok de ut glasset fra såret. Vi vil ikke se flere blødende folk på sykehuset. De gjør oss redde.

Nesten ett av fem barn i verden bor i en konfliktsone.

Vi blir tvunget til å jobbe, til å tigge, til å drepe for å overleve. Vi gifter oss som barn, og føder barn. Vi har blitt torturert, kidnappet, voldtatt og tiet. Vi føler sinne, bitterhet og tristhet. Vi legger oss sultne. Noen av oss våkner ikke igjen.

Vår nåtid og fremtid er satt på vent. Antall grove forbrytelser mot barn i krig er nesten tredoblet siden 2010. Dere må ikke tie våre ord og våre drømmer. Hør på hva vi har å si. Hør våre meninger. Hvert minutt dør trolig et barn av sult som følge av konflikt.

Vi vil ha en slutt på krig. Vi vil ikke høre et eneste skudd. Vi vil ikke bli svimle av gass som blir kastet mot oss. Og vi vil gjerne få sove godt en eneste natt. Vi har store drømmer for oss selv, og for våre land. Vi ser for oss landet vår i fred, et land hvor vi barna blir tatt med på råd. Fordi vi er vårt lands nåtid og fremtid.

Til og med i krig drømmer vi: om et land hvor alle barn kan gå trygt i nabolaget sitt, gå på en skole uten slag og spark. Der barn kan bli advokater og fotballspillere. I stedet for å bli drept. Et sted med kinoer og parker – og elektrisitet, så vi kan se på TV.

Hvert minutt dør trolig et barn av sult som følge av konflikt.

Alt dette burde ikke være i våre drømmer, men virkelighet. Alt dette er vår rett. Som ledere er det deres plikt å oppfylle. Vi krever at verdens ledere sørger for at vi får gå på skole, leke og føle oss trygge i alle situasjoner.

Vi ber verdens ledere om å bytte våpen mot bøker, kuler mot penner, konfrontasjoner mot leker og spill, gråt mot smil, og hat mot varme klemmer. Vi ber verdens ledere om å få barn til å smile. Og foreldre som smiler tilbake mot dem. Vi ber verdens ledere om fred, om å lage regler som beskytter oss, og gjør at vi kan leke med vennene våre, og ikke bare finne på egne spill i hodet der alt er vakkert.

Vi ber verdens ledere om å høre på oss og meningene våre. Vi som lever midt i alle problemene, har kanskje løsningene også? Vår felles fremtid står i fare. Vi krever at dere handler nå.

Før krigen, kunne vi være barn.

Kjære statsminister Erna Solberg, utenriksminister Ine Eriksen Søreide og forsvarsminister Frank Bakke-Jensen:

Vi håper dere tar med dere barnas tanker og krav denne helgen. Men mest av alt håper vi tar med dere handlingskraft for fremtiden. Snakk med tydelig stemme om behovet for at alle følger krigens regler, at krigsforbrytere må forfølges og straffes og at finansieringen til barns beskyttelse i krig og konflikt må mangedobles. Løsningene finnes, men den politiske viljen må vekkes – av dere.

Det haster. Barndom betyr alt. Stopp krig mot barn nå.