Kronikk

Den virkelige galskapen

Hva gjør de som skal hjelpe deg når du blir psykisk syk? De gir deg enda ett skjema du skal fylle ut.

Hans Christian Ryenbakken

Blir pasienten bedre? Tja, jeg vet ikke, men journalen er korrekt ført, så da er vel alt i orden, på en måte, skriver kronikkforfatteren.

Jeg har vært pasient i psykiatrien de siste årene og ble for noen uker siden overført til Seksjon for gruppeterapi. Her utreder og behandler de personer med personlighetsforstyrrelser.

Jeg har en bukett av disse i tillegg til en bipolar diagnose.

Som pasient i psykiatrien var det én ting som gjorde meg mer gal.

Da jeg ble overført til en ny seksjon fikk jeg ny psykolog, den femte i rekken for min del.
I vår første samtale mottok jeg to skjemaer på til sammen 28 sider. De 28 A4 sidene inneholdt «fattige» 413 spørsmål.

Du kan ikke forestille deg alle de skjemaer og spørsmål jeg har vært gjennom frem til da.

For hvert bytte, hver ny person og hver ny seksjon: nye skjemaer, nye spørsmål. Og noen skal jo lese alle disse sidene også. Kanskje flere må lese? Kanskje skal de struktureres og analyseres og føres inn. Hva vet jeg.

Men det jeg vet, er at det er tap av verdifull og sårt tiltrengt tid. For psykologen og for meg.

Når jeg sitter lettere dopet ned er skjemaer med hundrevis av spørsmål krevende.

Alle spørsmålene skal besvares, helst så treffende som mulig. Når jeg sitter lettere dopet ned med et hode fylt med psykiatriens arsenal av medisiner, er skjemaer med hundrevis av spørsmål krevende.

Hukommelse og konsentrasjon fungerer ikke som før.

Etter en rask opptelling ser jeg at jeg har besvart mellom 4.000 – 5.000 spørsmål i strukturerte kartleggingsskjemaer de tre årene jeg vært en del av psykiatrien. Samtlige skjemaer er besvart analogt, med kulepenn. Det digitale løftet i psykiatrien på behandlernivå lar vente på seg.

Utfylling av skjemaer ble en utholdenhetsidrett.

I begynnelsen gjorde jeg meg flid, kjente etter på følelser, mitt forhold til familie og bikkja, om jeg var suicidal, eller «bare deprimert» om jeg hadde trang til å fly på medpasienter, eventuelt ansatte.

Det er tap av verdifull og sårt tiltrengt tid. For psykologen og for meg.

Svært mange av spørsmålene var allerede besvart et utall antall ganger i forskningens- og psykiatriens øyemed, i den hensikt å måle den psykiatriske kjernetemperaturen og galskapen i mitt følelsesliv.

Her prøver de altså et sted nede i et av skjemaene og finne spor av min nåværende eksplosivitet (er kruttet vått eller tørt?), og om pasienten har deltatt i seksuell aktivitet siste xx antall dager. Det sier seg selv at det siste er vanskelig, all den tid en er innelåst og godt bevoktet på Akuttpsykiatrisk avdeling.

Psykiatriens til tider overdrevne behov og tro på repeterende informasjon ned til de minste detalj frustrerer.

Utfylling av skjemaer ble en utholdenhetsidrett.

Der jeg var innlagt ble skjemaene servert ukentlig etter middag. Selv kjente jeg sterkt på irritasjon over å få de samme spørsmålene gang på gang. Det førte til at jeg etter hvert kjente mindre etter, og fylte ut skjemaet på linje med tippekupongen.

De øvrige skjemaene, som jeg tar med hjem når jeg ikke er innlagt, blir jeg tidvis gal av. Med svekket evne til å konsentrere meg går tidvis skjemaene vegg imellom.

Selv om en av mine favorittpsykologer hevder at «aggresjon er følelser i bevegelse». Det skal være bra for deprimerte.

Det er et pålagt system som har vokst seg så stort at det nå er selve systemet som er det viktige.

Blir pasienten bedre? Tja, jeg vet ikke, men journalen er korrekt ført, så da er vel alt i orden, på en måte.

Misliker skjemaveldet, sa du? Prøv deg som psykiatrisk pasient.

Dette synes å være et stort paradoks, som helseforetakene, psykiatrien og myndigheter må ta tak i. Både de som jobber der og vi som pasienter synes skjemaveldet vokser oss over hodet. Da er det vel på tide å legge om kursen?

For min del vokser skjemaveldet også inn i hodet.

Mange behandlere har hjulpet meg og vil meg vel, men det hjelper ikke når systemet jobber mot oss.

Som pasient forstår jeg at dokumentasjon om behandling og selvmordsfare og andre alvorlige konsekvenser av psykiske lidelser, bidrar til at behandlingsapparatet holder ryggen fri.

Men får pasientene i psykiatrien den beste og mest effektive behandlingen?

For meg, som forholder meg til flere aktører (DPS, Nav m/to instanser, fastlege, kommunal helsetjeneste m.fl.) og et sammensatt tjenestetilbud, så er det slett ikke effektivt.

Holder de meg for narr?

Jeg kjenner meg ikke prioritert, men oversett og devaluert. Ikke viktig, men tråkka på.

Fikk de ikke med seg det forrige skjemaet? Svarte jeg ikke godt nok? Holder de meg for narr?

Når enkelthendelser dobles, triples og multipliseres ytterligere gjennom korte og konsentrerte tidsintervaller og «kulene» fra systemene treffer der det gjør mest vondt–midt i en fra før av lav selvfølelse, så river det i kropp og sinn på en vond og smertefull måte.

Jeg skulle gjerne hatt flere timer med en behandler, fått snakket om det jeg sliter med nå, men jeg oppfyller ikke behovet for flere timer.

I stedet fyller jeg ut nok et skjema.