Fra jeg innså at jeg var gravid, til jeg tok abort, gikk det nesten to uker. Den tiden brukte jeg til å tenke, gråte, diskutere, og lese (litt for mye) på nettet.
Jeg har vokst opp i en ateistisk og feministisk familie der det aldri har vært noen tvil om at det er greit å ta abort, og at det er viktig å kunne bestemme over egen kropp og framtid. Da jeg kvelden før min aller første eksamen på universitetet innså at jeg var gravid, raste min verden sammen. Jeg hadde mange planer, men ingen av dem inneholdt barn.
Tilbudet finnes allerede
Det ble mye vanskeligere følelsesmessig enn det jeg hadde trodd på forhånd. Alle argumentene mot selvbestemt abort jeg hadde hørt og lest om, snek seg inn i tankene. KrF, og andre abortmotstandere, gjorde at jeg følte skyld og skam. I ettertid skjønte jeg at det var derfor det ble vanskelig.
Jeg kjente ingen som hadde tatt abort, og visste ingenting om selve prosessen. På sykehuset fikk jeg tilbud om å snakke med en sosialarbeider. Jeg ble møtt med forståelse, tålmodighet, og god informasjon.
Dette tilbudet som KrF så sjenerøst foreslår, finnes allerede. Som et tilbud, ikke påbud. Det er jeg glad for.
Usikre sliter mest
Fordi det hadde gått noen dager over 12 uker, måtte jeg søke om å få ta abort. Legen fra abortnemnda var ikke noen streng, gammeldags mann, som man hører om fra den mørke fortida. Hun sa at jeg fikk gjøre akkurat som jeg ville, og svarte på alle spørsmålene mine. Det eneste hun syns var vanskelig, var at jeg var så usikker. Det er nemlig ofte de som er usikre som sliter mest i etterkant, fortalte hun.
Jeg skulle ønske jeg aldri trengte å ta abort. Fordi det var en påkjenning, først og fremst for kroppen. Men når det ble som det ble, så er jeg uendelig glad for at jeg hadde muligheten. Hver gang jeg reiser bort, går på forelesning, eller tar en øl med venner, sender jeg en liten takk til kvinnebevegelsen.
Å ta abort er det beste valget jeg har tatt. Det som var mest problematisk for meg, var alle de dagene jeg gikk rundt og grublet. Dagene mellom legetime og time på sykehuset, og dagene der jeg bare gikk og ventet på at inngrepet skulle skje.
Viktigheten av å velge selv
Folk er forskjellige. Noen har en klar innstilling på forhånd, mens andre trenger tid til å gå i seg selv. Noen opplever press fra omgivelsene, andre ikke. Jeg er glad for at jeg fikk tilbud om samtaler, selv om jeg valgte å ikke benytte meg av det. Aller helst skulle jeg tatt den samtalen etter aborten, ikke før. For min helses skyld, ikke for å veie innbilte moralske dilemmaer opp mot hverandre.
Jeg skulle nesten ønske at jeg hadde snakket med færre, at jeg hadde tatt valget uten å være påvirket av noen som helst. Selv om valget ville vært det samme. Viktigheten av å velge selv, hovedargumentet til forkjemperne for selvbestemt abort, ble tusen ganger tydeligere for meg i løpet av de dagene.
Gjennomtenkt
KrFs forslag om obligatorisk refleksjonstid er fullstendig unødvendig, og har ingenting med kvinners ve og vel å gjøre. De siste dagene har flere kvinner skrevet, i forum på nettet og i debattinnlegg, om at de hadde god tid til å ta et gjennomtenkt valg, og at de faktisk tenkte over hva de ønsket og følte.
Dette tror jeg de fleste gjør når de kommer i en situasjon som krever at man tar et en viktig beslutning. Å påstå noe annet er å redusere kvinner til passive, dumme nek som ikke vet hva de selv vil. Det er lenge siden kvinner ble regnet som for uintelligente til å ta ansvarlige valg, heldigvis.
Tiden etterpå
Jeg mistenker KrF-politikerne for ikke å ha snakket så mye med kvinner som har tatt abort. De handler ut fra gudstro, ikke fra vitenskap og erfaring. Dette gjør at forslaget får veldig liten troverdighet i mine øyne.
Det andre som er problematisk, er tiden etterpå. Når du blør en hel måned, uten å kunne forklare hvorfor du er så slapp og rar, fordi det er en slags vedtatt sannhet at abort skal holdes hemmelig. Fordi det fortsatt finnes folk i verdens mest likestilte land som mener at jeg og de hundre tusener av andre som har tatt abort, er mordere.
Det har de all rett til mene, og jeg respekterer deres ytringsfrihet. Nå benytter jeg meg av min. Det er på tross av, og på grunn av at det regnes som risikabelt.
SE: Dagrun Eriksen (KrF) og Kari Elisabeth Kaski (SV) debattere forslaget i Politisk Kvarter:
