Kommentar

Den vanskelige kampen mot ulikhet

Familier i Norge med dårlig råd, har fått enda dårligere råd de siste årene. Og det vil ikke nødvendigvis bli lettere.

Tom lekeplass i Sarpsborg

Nesten 115.000 barn vokser opp i familier med svært lav inntekt.

Foto: Sebastian Nordli / NRK

Ferske tall fra SSB som NRK har sett på, viser at kjøpekraften til familier som har lite å rutte med, er svekket siden 2013 sammenlignet med resten av befolkningen.

Det betyr at denne gruppen for eksempel har råd til færre matvarer for den samme lønnsslippen enn resten av oss nå, sammenlignet med for ni år siden.

For å se på ulikhet i samfunnet, kan man for eksempel se på hvordan inntektene våre er fordelt. Man kan vise det gjennom noe man kaller for Gini-koeffisienten – som er et tall mellom null og 1:

  • Er den null, er alt «helt likt» – det vil si at alle familier har like mye inntekt hver
  • Er den én, er alt «helt ulikt» - det vil si at én familie har all inntekten og de andre har ingenting

I Norge var dette tallet ifølge SSB på 0,252 i 2017.

Tallet har steget siden 1985, slik det også har økt i flesteparten av de andre OECD-landene. Norge ligger på sjetteplass blant landene i verden med minst ulikhet – blant annet fordi vi har omfattende velferdsordninger som utjevner økonomiske forskjeller.

Viser ikke hele bildet

Å se på kun Gini-koeffisienten alene viser nødvendigvis ikke hele bildet, og det kan være nyttig å se på flere deler av statistikken.

For selv om vi Norge er i verdenstoppen i likhet, så befinner altså mange lavinntektsfamilier seg i en krevende situasjon.

Tallene viser altså helt tydelig at barnefamilier med dårlig råd, har fått dårligere kjøpekraft enn resten av befolkningen de siste årene.

Henger ikke med

I denne gruppen finner man de med svak tilknytning til arbeidsmarkedet, som i stor grad er avhengig av overføringer og inntektssikring fra det offentlige, ifølge SSB-forsker Tor Morten Normann

Denne gruppen henger ikke med i inntektsutviklingen til resten av samfunnet. For selv om for eksempel uføretrygden justeres med prisveksten – er det ikke alle stønader som gjør det. Og det er jo summen av stønadene som gir den totale inntekten.

Barnetrygden er et eksempel på en stønad som henger langt bak prisutviklingen ellers. I 2020 ville den vært på 2.596 kroner hvis den hadde fulgt prisene, ifølge SSB. Isteden var den på 1054 kroner i 2020 for barn over 6 år.

Det betyr svært mye lavere kjøpekraft for den ene barnetrygdutbetalingen nå, enn i 1996 da den var på 970 kroner.

Flest mulig skal jobbe

Forklaringen på hvorfor det er slik, er et sterkt ønske om å holde foreldre økonomisk motivert for å jobbe.

Man har derfor prioritert flere gratis aktiviteter, billigere barnehage og skolefritidsordning for barn i lavinntektsfamilier.

Det sterke ønsket om å holde folk i jobb, må sees i sammenheng med at inntektene fra oljen minker og utgiftene til folketrygden øker fremover. Eldrebølgen, og kostnadene forbundet med den, er en enorm hodepine for norske myndigheter.

«Høy sysselsetting er en bærebjelke for velferdsordningene våre. Ordningene må derfor utformes slik at de inviterer til deltakelse og innsats. Samspillet mellom overføringer og skatt må ikke lede inn i stønadsfeller, der den økonomiske gevinsten av å arbeide blir lav for enkelte grupper», skriver regjeringen i stortingsmeldingen «Muligheter for alle» fra 2019.

Risikerer å henge etter

Dermed er det ikke sikkert at det vil bli så mye lettere for de i lavinntektsgruppen fremover, sammenlignet med resten. At flest mulig skal jobbe, vil gjelde uansett regjering dersom mattestykket skal gå opp.

For mens de som er i jobb nærmest er garantert en lønnsvekst minst like stor som prisveksten – er det ikke like sannsynlig at lavinntektsgruppen vil bli løftet tilsvarende.

I tillegg har gruppen i jobb den fordelen at de har mulighet til å ta steget opp i bedre betalte jobber, og dermed heve inntekten sin enda mer. Den muligheten har man ikke dersom man for eksempel er varig ufør.

Ulikheten øker

De siste årene har det kommet stadig flere drypp som tyder på at ulikheten her til lands øker.

I den offentlige utredningen «Levekår i byer», kom det blant annet frem at boområdene våre blir stadig mer ensartede, og at det har blitt vanligere å enten bo i et lavinntektsområde eller et høyinntektsområde.

Forskjellene er mindre internt i nabolagene, mens forskjellene øker mellom områdene- spesielt i og rundt Oslo. Trenden er den samme som i resten av Europa; de aller rikeste og de aller fattigste bor atskilt.

Utredningen viser også at personer med innvandrerbakgrunn i snitt har dårligere økonomi enn resten, og at det ofte bare er de minst attraktive boligene som er tilgjengelige for dem. I Oslo ligger de rimeligste boligene i øst, og mange innvandrere med lav inntekt har dermed bosatt seg på Oslos østkant. Samtidig øker andelen innbyggere uten innvandrerbakgrunn i Oslo vest.

Korona viser frem forskjellene

Også koronapandemien har tydeliggjort forskjellene her til lands.

Da koronakrisen traff ble flere enn 270.000 personer i Norge kastet ut i arbeidsledighet, de aller fleste av dem permitterte. På få uker økte arbeidsledigheten fra 2,3 til 10,4 prosent.

Forskere fra Frischsenteret, Statistisk sentralbyrå og Nav fant ut at det blant disse var en klar overrepresentasjon av personer med lav inntekt, lav utdanning, og begrensede økonomiske ressurser.

En vanskelig kamp

Strekken i laget kan bli vanskelig å redusere. For lavinntektsgruppen, som er avhengig av offentlige ordninger, er mulighetene begrenset. Mange av dem kan ikke jobbe, og for en stor andel av dem står ikke arbeidslivet heller der med åpne armer.

Innenfor politikken er de fleste enige om at ulikhet er et onde, og at det virker negativt på tilliten vi har i samfunnet vårt.

Likevel ser det ikke ut til at noen har klart å legge den store masterplanen for å snu trenden.