Den usannsynlige dronningen

En gang på nittitallet stod hun som den gang het Camilla Parker Bowles i kø i matbutikken. Det var ikke den letteste perioden av livet hennes, for å si det forsiktig.

I 1992 hadde Andrew Morton gitt ut boken «Diana: Her True Story», der prinsesse Diana, som Mortons hemmelige kilde, hadde anklaget Camilla for å være elskerinnen til ektemannen hennes, prins Charles.

Siden den gang hadde reportere og fotografer beleiret huset hennes. I 1995 var hun blitt skilt fra sin egen ektemann, Andrew Parker Bowles. Og denne dagen, i matbutikken, kastet en fremmed mann et blikk ned i Camillas handlekurv før han sa til henne: «Hvem tar regningen for det der, da? Skattebetalerne?»

Noe av det bemerkelsesverdige er at Camilla aldri har tatt til motmæle, ikke mot beskyldninger fra fremmede og ikke mot karakteristikkene fra Diana. Denne naturlige diskresjonen minner mer om dronning Elizabeth og hennes tilbakeholdenhet enn om Charles og Dianas bekjennelser i full offentlighet.

Til tross for at hun ble skjelt ut, sjikanert og anklaget for å ødelegge både Dianas liv og monarkiets omdømme, har hun aldri gitt noe intervju eller følt noe behov for å forklare sin side av saken.

Hva skulle Camilla si til alt dette? Det var strengt tatt ikke så mye hun kunne si. Hun hadde et forhold til prinsen av Wales. Det var han som betalte for livsoppholdet hennes.

Camilla hadde ingen utdannelse og hadde aldri vært yrkesaktiv, og etter skilsmissen hadde hun så vidt råd til å kjøpe seg et hus. Charles, som følte seg ansvarlig for situasjonen hun var i, understøttet henne økonomisk. Det ble raskt klart for alle parter at dette var en lite bærekraftig situasjon. Men det virket usannsynlig at de to noen gang skulle kunne gifte seg.

For store deler av det britiske folk var Camilla den onde inntrengeren, den andre kvinnen som hadde gjort Diana, folkets prinsesse, så ulykkelig. Bryllupsutsiktene gikk fra å være usannsynlige til å virke utenkelige da Diana døde i 1997.

På en måte hadde Diana, med sine spektakulære avsløringer, sveiset Charles og Camilla tettere sammen. Dersom følelsene de to hadde for hverandre, etter hvert hadde falmet, i hemmelighet, kunne de gått fra hverandre uten oppstuss. Men Diana gjorde dem til et par også i verdens øyne, på en måte som gjorde at det forandret livet til begge to. Charles og Camilla hadde ikke bare et forhold, de var brakt sammen i et skjebnefellesskap.

Kjemien hadde vært der fra første gang de møttes. Det var sommeren 1970. Prins Charles av Wales og Camilla Shand ble introdusert av en felles venninne.

Camilla var avslappet og skravlete. Hun kom fra en varm, munter familie trygt plassert i de øvre sjikt av det britiske klassesystemet, og var vokst opp på landet, omgitt av hester og hunder, med jakt og friluftsliv som naturlige sysler. Mer pikant var det at hun var etterkommer av Alice Keppel, sosietetsskjønnheten som hadde vært elskerinnen til kong Edward VII.

Forholdet de to innledet den gang, varte ikke, og Camilla giftet seg i stedet med Andrew Parker Bowles. Ekteskapet ble ikke lykkelig, og det gikk ikke mange år før hun vendte tilbake til Charles’ armer. Det er usikkert om hun noen gang forlot dem – Diana var overbevist om at forholdet aldri sluttet, mens ektemannen insisterte på at han ikke gjenopptok kontakten med Camilla før ekteskapet hans hadde brutt sammen.

Det var typisk for den frenetiske interessen for de britiske kongelige på nittitallet, og den tilsvarende brutale pressedekningen, at monarkiets fremtid syntes å stå og falle på spørsmålet om når prinsen av Wales og den hemmelige kjæresten hans hadde hoppet til køys.

Camilla klarte etter alt å dømme å ta det med humor. Da hun hørte at Diana omtalte henne som en «rottweiler», begynte hun å ta telefonen med ordene «dette er rottweileren».

Arbeidet for å rehabilitere Camilla i verdens øyne begynte allerede året før prinsesse Diana døde. Da ansatte prins Charles spinndoktoren Mark Bolland, som raskt så potensialet for å gjenfortelle historien om det middelaldrende paret og fremstille det som en Romeo og Julie-historie om de to som aldri klarte å glemme hverandre.

Etter Dianas død kontrollerte han også, gjennom prins Charles, det pressen aller helst ville ha: tilgangen til prinsene William og Harry. Han gjorde kyniske hestehandler der han belønnet medier som skrev pent om Camilla, med eksklusive historier om prinsene.

William og Harry følte seg brukt, og kalte Bolland for «Lord Blackadder» seg imellom. Men strategien virket, og allerede i 1999 viste Charles og Camilla seg offentlig som par for første gang, da de ankom hennes søster Annabels femtiårsdag på The Ritz sammen. I 2005 gjorde de det så mange par hadde gjort før dem, men som hadde virket så uoppnåelig for akkurat disse to:

De giftet seg.

Nå står Camilla ved kong Charles’ side som dronning av England, uten at noen synes å lee et øyenbryn.

Hun som aldri hadde hatt noe yrke, er blitt et pliktoppfyllende medlem av kongefamilien.

Hun som pleide å komme rett inn fra jakt og hoppe i en ballkjole uten å dusje først, har blitt kledd opp, frisert og stylet for å kunne kaste kongelig glans over enhver begivenhet.

Kanskje har det å gjøre med at dronning Camilla forstod noe sentralt om monarkiet, som også i noen grad har overføringsverdi til andre sider av livet: Det er utmattende å være sint. Det er krevende å være forarget i lengden. Tiden demper og roer, og etter en stund glemmer folk hva de var så opprørt over.

Nå ser de opp på balkongen på Buckingham Palace og ser et grånende ektepar som går sammen inn i en ny fase av livet.

Som en eldre dame sa til New York Times ved Buckingham Palace onsdag: «Jeg trodde Camilla var skurken, men jeg har kommet frem til at det er mer komplekst enn som så. De bryr seg om hverandre, og de kan gjøre mye godt for landet».