NRK Meny
Kronikk

Den ubehagelige virkeligheten

Det kan være vanskelig for omverdenen å møte det ubehagelige i vår virkelighet. Men det er viktig å vise hvordan barnevernet jobber, skriver Ingeborg Herset, barnevernlederen som medvirker i dokumentarserien «Barnets beste».

Ingeborg Herset og Randi Skog i barnevernet på Nesna

'Nesna barnevern fremstår ikke som et glansbilde. Vi sliter på samme måte som de fleste kommuner med fristbrudd og andre utfordringer, ' skriver Ingeborg Herset (til venstre) om 'Barnets beste'. Her sammen med kollega Randi Skog.

Foto: NRK

I 2004 ble begrepet «Et åpnere barnevern» lansert under daværende barne- og familieminister Laila Dåvøy. Siden den gang har åpenhet vært initiert som kommunikasjonsstrategi for landets barneverntjenester, og skulle utgjøre en del av barnevernets profesjonelle identitet. Som barnevernleder i snart tre år kan jeg imidlertid ikke se at barneverntjenestene har blitt særlig mer åpne - ikke før nå.

I dokumentarserien «Barnas beste» blir barnevernkonsulentenes dilemmaer, vurderinger, tro, tvil og beslutninger stilt til offentlig skue. Likeledes blottstiller foreldre, og andre som står barna nær, sine innerste tanker og følelser for allmennheten. Et åpnere barnevern er parolen vi arbeider for og barnevernet på Nesna har nå beveget seg helt i ytterkant av hva som forventes av åpenhet.

Vi er vanlige mennesker

Nesna barnevern fremstår ikke som et glansbilde. Vi sliter på samme måte som de fleste kommuner med fristbrudd og andre utfordringer. Antall saker øker og kompleksiteten i sakene er store. Personlig ser jeg med bekymring på kutt i det statlige barnevernet, da jeg mener at behovet for spesialiserte barneverntjenester vil vokse med årene. Barnevernet mottar stadig flere bekymringsmeldinger, og antall barn som trenger hjelpetiltak øker. Vi som arbeider i den kommunale linje trenger noen å støtte oss på når saker blir for vanskelige.

Ingen annen del av forvaltningen er så vanskelig og kompleks å arbeide i som barnevernet.

Ingeborg Herset, barnevernleder i Nesna

Et viktig mål med «Barnas beste» er at barnevernet skal bli oppfattet som en positiv ressurs i lokal- og storsamfunnet. Vi er vanlige mennesker som arbeider i tjenesten. Vi er både følsomme og reflekterte, hvis noen skulle være i tvil. I tillegg innehar vi den barnevernfaglige kompetansen som skal komme barna til gode. Når det er sagt, vil jeg påstå at ingen annen del av forvaltningen er så vanskelig og kompleks å arbeide i som barnevernet. Det stilles særdeles høye krav til faglig kompetanse, rettsforståelse og evne til å bruke skjønn på en forsvarlig måte.

«Du skal se barnet i øynene om 20 år»

Vi vet at en stor andel av befolkningen er svært skeptiske til barnevernet. Årsakene til dette er mange, og ofte ser vi nyhetsoppslag på grunn av konflikter mellom barnevernet og de som er avhengig av vår hjelp.

Mange jeg møter gir uttrykk for at terskelen er høy for å melde sin bekymring for et barn. I den forbindelse pleier jeg å si følgende: «Tenk over at du skal se barnet i øynene om 20 år.» Det er verdt å merke seg at av de saker barnevernet arbeider med, så er det foreldrene som er på «meldetoppen». Det er det ikke mange som vet, og kanskje denne uvissheten er et symptom på alle de fordommer og forestillinger som finnes om barnevernet.

Mange jeg møter gir uttrykk for at terskelen er høy for å melde sin bekymring for et barn.

Ingeborg Herset, barnevernleder i Nesna

Må ikke undervurdere barna

Dypdykket i barnevernets arbeid var kun mulig ved at vi i barnevernet ble fritatt for taushetsplikten av de involverte partene i serien. Jeg har fått mange spørsmål som handler om hvor forsvarlig det er at den ene eller den andre skal være med. Som forvaltere i barnevernet har vi et stort ansvar for å trå varsomt. For barnevernet er beskyttelse vel så viktig som åpenhet. Barn og deres foresatte skal beskyttes mot at detaljerte og intime opplysninger fra deres privatsfære gjøres offentlig kjent.

Det er samfunnet og de som har bruk for barnevernet som i en årrekke har ropt etter åpenhet.

Ingeborg Herset, barnevernleder i Nesna

Men vi må ikke undervurdere de menneskene vi arbeider for. Vi skal ikke diskvalifisere deres vurderingsevne for egen deltakelse og gjøre oss til dommere om hva som skal sies i det offentlige rom. Jeg ser da bort fra de som av ulike årsaker er ute av stand til å vurdere hva som er forsvarlig og motsatt. I tillegg har jeg erfart at det er samfunnet og de som har bruk for barnevernet som i en årrekke har ropt etter åpenhet. Det er i utgangspunktet ikke barnevernet.

Ubehag i vår virkelighet

For meg er det essensielle for å kunne gjøre en god jobb i barneverntjenesten, at en er glad i barn. Det er tøft å arbeide i barnevernet, og spesielt i små samfunn. Det er sårt å registrere at enkelte mennesker som en tidligere kjente, nå har sluttet å hilse. Men egentlig så er det ikke verdens undergang. For hakk i hel av den voksne, så går det ofte et lite menneske som smiler og roper - Heia! Det oppveier alt og gjør det verdt å fortsette.

Å ta del i at et menneske er kommet skeivt ut eller å høre at et barn gråter så trøstesløst er ubehagelig.

Ingeborg Herset, barnevernleder i Nesna

Serien viser en del av vår virkelighet. Historiene er ikke regissert eller tilgjort. De er virkelige. Jeg tror at det kan være vanskelig for enkelte av seerne å skulle forholde seg til det ubehaget som finnes i vår virkelighet. Å ta del i at et menneske er kommet skeivt ut eller å høre at et barn gråter så trøstesløst er ubehagelig. Kanskje vil enkelte ha seg frabedt.

Mitt håp er at dette ubehaget står for seg selv, og ikke omgjøres til et angrep på at vi er åpne og gir innsyn for omverdenen. Jeg håper at tv-serien vil skape engasjement og debatt. Hvis den forbigår i stillhet, så har vi ikke oppnådd det vi ønsker, og veien til et åpnere barnevern blir enda lengre.