Hver vår skjer det samme: Folk begynner å planlegge alt det morsomme de skal gjøre og hvor fint vi skal ha det sammen nå som det er vår. Problemet er bare at alt dette krever et stemningsleie jeg ikke har. Jeg er jo deprimert.
Aller helst vil jeg bare sitte inne i leiligheten min og lukke persiennene. Men det har jeg skjønt er vanskelig. Våren kommer den, og det er det ingenting jeg kan gjøre noe med. Derfor forsøker jeg å gå inn i våren og gjøre det man gjør på våren. Jeg har begynt å gå med vårsko. Jeg har tatt frem solbrillene. Jeg har grillet i parken. Jeg har gått hjem fra jobb og konstatert at det enda ikke er mørkt. Jeg har tatt den første utepilsen. Jeg har hørt fuglene kvitre. Og i takt med dette har jeg følt meg fjern, hatt sosial angst, mørke, depressive tanker og grått nesten hver dag.
Mai er ulevelig
NRK hadde en sak forrige uke om at flest begår selvmord i mai. Det overrasker meg ikke, med tanke på hvor mange ganger jeg har tenkt på det selv de siste to månedene. Våren har tydeligvis den effekten på meg. Det er noe ulevelig med den gleden som jeg ikke deler med de rundt meg. Våren er en tid hvor det forventes at man skal være så glad, og da er det utrolig vanskelig å være den personen som ikke er det. Jeg blir konstant gledesdreperen, hun som ikke deler din entusiasme for det som er i vente. Og det som gjør det enda verre er hvordan de rundt meg ikke forstår hvordan jeg kan ha det kjipt nå. Det er jo vår?
LES OGSÅ:Du kan være deprimert uten å vite om det
Men jo, det går an. Depresjonen går ikke vekk bare fordi solen varmer og jeg kan gå i shorts igjen. Det gjør heller ikke følelsene mine. Vinteren var faktisk litt deilig. Mørket, været og følelsen av å gå i hi, gikk så mye bedre overens med følelsene mine.
Det føltes ikke så feil å være nedfor, for mange andre syntes også vinteren var hard. Man er sliten, man er lei, og man har mindre energi. Men det er forståelig. Det er jo vinter, og den er mørk. For all del, vinteren gjorde meg nok ingen tjenester. Jeg tror nok ikke jeg ble bedre av mørket og kulden. Men årstiden forventet hvertfall ingenting av meg.
Lov å ikke være glad
Jeg hadde jo på et vis avfunnet meg med at ting ikke var på topp og funnet en slags rytme i hverdagen. Nå som våren er her, er jeg deprimert og har i tillegg begynt å kjenne på forventningene til meg selv og depresjonen. Jeg føler jeg blir påtvunget følelser jeg ikke har, og ved å stritte i mot dem blir mine problemer bare større. Det blir for mange tanker og for mange krav. Jeg føler at omverdenen ønsker noe av meg som jeg ikke makter å gi. Jeg føler meg utilstrekkelig og mislykket. Jeg skulle jo så gjerne hatt det bra. Hvorfor kan ikke jeg bare være glad som alle andre? Alt jeg vil er å være glad igjen, for det var jeg jo tross alt en gang. Men akkurat nå, så er det vanskelig. Den tanken har jeg begynt å forsone meg med, heldigvis. Det er lov å ikke være så glad akkurat nå.
SE OGSÅ: NRKs temauke: PSYK
Psykologen er redningen
Jeg er heldig og har et par venner som forstår meg og mine følelser for våren. De har skjønt at de ikke skal prakke på meg glede og forventninger om grilling i parken. Rundt dem føles det ikke som det er min feil. Jeg føler meg ikke som en festbrems eller en stadig skuffelse som ikke lever opp til deres forventninger om at vi skal ha det gøy. Rundt dem er jeg meg selv; den deprimerte jenta som egentlig er på bedringens vei. Samtidig er det ikke alt jeg klarer å fortelle dem. De innerste, kjipeste, mørkeste tankene sparer jeg dem for. Jeg forteller dem ikke hvor vanvittig ensom og alene jeg føler meg, og hvor fortvilet jeg er på de vondeste dagene. Jeg forteller dem heller ikke hvor ofte jeg har stått på T-banestasjonen og tenkt på om jeg skulle gjøre slutt på alt.
Jeg har én person jeg forteller dette til. En person jeg stoler på og som jeg vet ikke vil dømme meg eller bli skuffet over mine vondeste tanker og følelser. Denne personen er psykologen min. I psykologrommet kan jeg si alt, og det er fantastisk. Jeg kan gråte over smerten, uttrykke min misnøye over alle de våryre menneskene rundt meg, hulke over selvmordstankene og le over at jeg nektet å begynne med vårsko i et desperat forsøk på å forsinke våren. Jeg tok et valg om å gå til psykolog, og det er et av de beste valgene jeg har tatt.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Snakk med noen !
En del av meg ønsker med dette at utenforstående skal forstå hvordan det kan oppleves å være deprimert om våren. En annen del av meg ønsker å nå ut til de som har det som meg. Vit at du ikke er alene om å føle det sånn nå. En venninne av min mor sa en gang at våren er en tid for brytning. Det er lov å synes at våren er hard og vanskelig, for de fleste har vel kjent hvor utrolig ubehagelig brytning kan være.
Mitt beste råd er å snakke med noen. Om det så er en venninne, en far eller en fremmed. Oppsøk hjelp. Det gjør så godt. Finn den personen som du kan fortelle alt til. Det vil gjøre det lettere. Det vil hjelpe deg med smerten. Det vil bli bedre. Og det vil få deg til å forstå noe veldig viktig: du er ikke alene.
NRK Ytring anonymiserer her av hensyn til forfatterens nærmeste og arbeidssituasjon. Redaksjonen er kjent med personens virkelige identitet. Et slikt unntak fra våre generelle retningslinjer gjør vi fordi kronikken behandler et viktig samfunnsproblem som vanskelig kan belyses på annen måte.
