Det har gått en uke siden terrorangrepet i Boston. Mange detaljer om forløpet og enda mer spekulasjon har enda ikke gitt oss en tilfredsstillende forklaring på gjerningsmennenes motiver.
Familien Tsarnaev framsto som et glansbilde av en yngre generasjon innvandrere som jobbet hardt for å sikre sin andel av den amerikanske drømmen. Men historien deres viste seg å være en historie om mislykket sosialisering, en søken etter identitet som gradvis ble vridd til å bli blindt hat.
Amerikanske medier konsentrerer seg nå om etterretningstjenestenes blundere, om integreringspolitikk som stagnerer i en fastlåst kongress, og om muslimsk ekstremismes pågående forvandlinger.
Men det er en tragisk vri på historien til Tsarnaev-familien, som gjør den annerledes enn de vanlige historiene om stillferdige amerikanere som blir til muslimske fanatikere. Den kommer fra den humanitære katastrofen i Nord-Kaukasus og sprer seg ut gjennom lidelsene til den tsjetjenske diasporaen.
En familie på tårenes sti
Tsarnaev-familien ble rykket opp med roten. Deres historie var en liten del av historien om Stalins avstraffing av tsjetjenerne og andre folkeslag. I februar 1944 tvangsforflyttet han enorme folkemengder fra Kaukasus og dumpet dem i Sibir og Sentral-Asia. De fleste som overlevde fikk flytte tilbake til sine ødelagte landsbyer i 1957. Men Tsarnaevene, som klarte å finne fast arbeid, valgte å bli igjen på sitt nye hjemsted.
Det var sammenbruddet i Kirgisistan etter Sovjetunionens kollaps som endelig tvang dem på flukt. Men Nord-Kaukasus, hardt rammet av krigen i Tsjetjenia i 1994, viste seg å være lite gjestfritt. Et forsøk på å reise tilbake til Sentral-Asia mislykket, og Tsjarnaevene måtte legge ut på den triste reisen som så mange tsjetjenske familier har gjort: Fra midlertidige flyktningeleirer i Tyrkia til flyktningemottak i Polen, til asylmottak i Østerrike eller, faktisk, Norge.
Forskjellen var bare at denne familien endte i USA, der det tsjetjenske miljøet er så lite at de første rapportene om jakten på brødrene omtalte dem som tsjekkere, til den tsjekkiske utenrikstjenestens store fortvilelse.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Terroristenes ungdom
Gjennom tenårene sine i Bostons forsteder utviklet Tamerlan Tsarnaev aldri en følelse av å kunne passe inn, tross hans moderate suksess som amatørbokser. Det er uklart hvordan han overbeviste sin amerikanske kjæreste om å konvertere til islam, og gifte seg med ham, men han ble på et tidspunkt arrestert for å ha slått henne.
Hans far, Anzor, avviste den episoden som ubetydelig: «I Amerika kan man ikke en gang ta på en kvinne». Underforstått: I Kaukasus ville en mann med selvrespekt ikke tenkt seg om to ganger før han gjorde nettopp det.
Arbeidsledig som 26-åring er det lett å forestille seg Tamerlan som frustrert husfar som tok vare på sin vesle datter mens hans kone forsørget husholdningen med sin lønn. Søsteren hans giftet seg med en amerikaner og brøt kontakten med familien, men Tamerlan beholdt en sterk innflytelse over sin lillebror Dzhokhar (oppkalt etter Dzhokhar Dudayev, den første presidenten av den tsjetjenske republikken). Som tenåring kjempet den yngste av Tsarnaevbrødrene allerede med sin collegeutdannelse og hans marihuanavaner hjalp antakelig ikke.
Krigens kall
Identitetsforvirringen førte til en lidenskap for deres forestilte hjemland, Tsjetjenia. Men det var den eldste broren som fant en måte å sammenblande lengselen etter hjemlandet med en stadig mer oppslukende hengivenhet overfor islam. Den lokale moskeen var ikke nok, og han begynte å surfe gjennom arkipelet av forkynnende og ekstremistiske nettsteder.
Hans foreldre kunne nok ha stoppet denne reisen, men for et par år siden reiste de av ukjente årsaker til Russland og bosatte seg i Mahachkala i Dagestan. Tidlig i 2012 kom Tamerlan på besøk til dem, og ble værende så lenge som seks måneder. Det var antakelig her han ble eksponert for krigen som livsvalg og her hans voldelige radikalisering ble forseglet.
Og Dagestan er ganske riktig åsted for en langvarig, vedvarende , lavintensitets borgerkrig. Krigen har en helt enestående kompleksitet, der feider mellom krigerklaner er umulig å skille fra geriljaangrep fra opprørere av ulike overbevisninger og islamistiske undergrunnsnettverk utfordrer alliansen mellom presteskapet og autoritetene. Bistandsorganisasjoner i landet regner med at 405 mennesker ble drept og 290 såret i republikken.
Det russiske samfunnet ignorerer i all hovedsak skuddvekslingene og eksplosjonene, og i Vesten er denne ulmebrannen av en krig i et bortgjemt hjørne av Europa stort sett glemt. Russiske tropper holder fast på sin rutine med antiterror-operasjoner, men opprørene ser ikke lenger på seg selv som avledet fra al Qaida, men som en del av en sterk gjenoppvåkning av politisk islam. Og Tamerlan hadde rik anledning til å internalisere dette sterke budskapet.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Kadyrov benekter alt
De russiske mediene er full av spekulasjoner om at Tsarnaev-brødrene ble «lurt i en felle» og om amerikanske etterretningstjenesters «komplott». Men disse konspirasjonsteoriene unngår å nevne en person som faktisk har gavnet fra Boston-bombene: Tsjetjenias krigsherre-president Ramzan Kadyrov. Han beskrev Tamerlan og Dzhokhar som «produkter av den amerikanske kulturen». Men han regner med at dette vil føre til en sterk diskreditering av hele den tsjetjenske diasporaen, som han kommer til å forsøke å terrorisere med alle de midlene han har til rådighet.
Kadyrov ble irritert over i praksis å være inkludert på den såkalte «Magnitsky-listen», en liste over mennesker som sanksjoneres av USA i forbindelse med at advokaten Sergej Magnitsky døde i fengsel etter å eksponere korrupsjon. Han vet at nå har Obama-administrasjonen fått seg en dyrekjøpt «lærepenge».
Han vet også at Moskva har mottatt meldingen om at det å kutte føderale subsidier til Tsjetjenia ikke er fornuftig. Amerikanske etterforskere kommer til å jobbe for å finne ut hvor ideen om å ta «jihaden» fra Mahachkala til sluttstreken på Bostons maraton ble plantet i Tamerlans hode, men lederen for skrekkveldet i Grozny hadde en god uke, og han fortsetter å nyte sin uangripelighet.
