Hopp til innhold
Kommentar

Den tredje kulturen

Mange nordmenn føler tilhørighet i en kultur som verken er foreldrenes hjemmekultur eller typisk norsk.

Velkommen på 17 forskjellige språk

Jente står foran klasseromsdøren der det står velkommen på 17 forskjellig språk, like mange språk som det er nasjonaliteter i klassen. Det var i skolens friminutt vi fant ut at vi blandet våre foreldres kultur med den norske og da oppsto den tredje kulturelle identiteten, skriver artikkelforfatteren. (Illustrasjonsfoto)

Foto: Scanpix / SCANPIX

Nylig hevdet Fremskrittspartiets stortingskandidat Carl I. Hagen at man ikke blir norsk før den tredje eller fjerde generasjonen i TV2s debattprogram «Underhuset». Til Morgenbladet sa utdanningsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) at norsk kultur kan påvirkes av høy innvandring over tid. Men hva om den norske kulturen er påvirket allerede? Nesten ingen snakker om den tredje kulturen som er dominerende i mange personers liv her til lands.

Men det var i friminuttene jeg oppdaget den tredje kulturen.

I USA har begrepet «Third Culture Kids» eller «TCK» vært kjent i en årrekke og det er blitt skrevet flere forskningsrapporter om temaet. Termen beskriver ens mangfoldige kulturelle identitet. Det kan bety at man har en kultur hjemme, en kultur på skole eller jobb og en tredje med sine venner for eksempel.

Etnisk norske nordmenn som vokser opp i et flerkulturelt eller et internasjonalt miljø er også en del av denne kulturen. Særlig de som vokser opp eller bor utenfor Norges grenser. Den mest kjente «TCK-eren» er trolig USAs tidligere president Barack Hussein Obama som er amerikansk-kenyansk.

Tagine hjemme og gulost på skolen

For å kunne forstå hvorfor enkelte føler seg som en del av den tredje kulturen, kan det kanskje hjelpe å grave i sin egen fortid. Min morfar var arbeidsinnvandrer. Han kom til Norge i 1967 og bodde trangt sammen med andre arbeidsinnvandrere. Det tok tolv år før han fikk økonomien på plass slik at han kunne hente sin kone og barn fra Marokko, deriblant min mor.

Hjemme var vi marokkanske, vi snakket tamazight og spiste tagine. På skolen, derimot, hadde jeg lyst til å være norsk, og spiste dermed brødskiver med gulost. Jeg fikk også min mor til å blant annet kjøpe inn grønne epler og ikke røde. Det var for å ikke skille meg ut i klassen hvor nesten alle elevene var etnisk norske som kun spiste grønne epler i lunsjen.

Det vi fant ut var at vi blandet våre foreldres kultur med den norske og da oppsto den tredje kulturelle identiteten.

Men det var i friminuttene jeg oppdaget den tredje kulturen. Da lekte jeg enten alene eller sammen med de andre flerkulturelle elevene. Utseendet var det vi hadde til felles, vi så annerledes ut enn de andre elevene. Men selv om vi hadde forskjellige kulturer, og i enkelte tilfeller forskjellige hudfarger, så var det en magnetisk kraft som dro oss sammen.

Det var ikke en spesiell hobby, eller interessen for det samme fotballaget som bandt oss sammen. Det vi fant ut var at vi blandet våre foreldres kultur med den norske. Da oppsto den tredje kulturelle identiteten. Men det visste vi ikke på det tidspunktet. Og forvirringen rundt identitet fortsatte i mange år fremover.

Den tredje kulturen er norsk

Etter hvert som man vokser opp stiftes det bekjentskap fra skoler, idrettslag, jobb og nærmiljøet. Bor du på Oslos østkant, er sjansene store for at man blir venner med folk som har en ikke-vestlig bakgrunn, men også med etnisk norske. Og det er i ungdomstida man reflekterer mye over hvem man er og støter på utfordringer som kan være relatert til sin etnisitet, kultur eller sosioøkonomiske forhold.

Når flere har samme utfordringer kan det oppstå et samhold på tvers av etnisk tilhørighet. Da styrkes denne tredje kulturen, og enkelte vil føle at majoritetskulturen ikke vil ha noe med dem å gjøre. Det kan skape en følelse av utenforskap, og når det skjer søker mange tilflukt i den tredje kulturen. Mens andre søker tilflukt i vennegjenger der alle har samme etnisitet, eller i andre miljøer.

Når flere har samme utfordringer kan det oppstå et samhold på tvers av etnisk tilhørighet.

Jeg husker en elev som var flau over å være etnisk norsk i en kompisgjeng som besto av flest gutter med innvandrerbakgrunn. Skolen vår på den tiden hadde omtrent lik fordeling av etnisk norske elever og elever med innvandrerbakgrunn. Men da han fikk høre at han så mer albansk ut enn norsk, lyste det i øynene hans. Da følte han seg som en gutta, en av innvandrergutta i den tredje kulturen. I dag har han en unik forståelse av flere kulturer som har gagnet ham både på privaten og på jobben.

Men hvorfor var det flaut å være definert som etnisk norsk i utgangspunktet? Det tror jeg henger sammen med hvor man er oppvokst og hvem man omgås med. Når man vokser opp i et miljø hvor man spiser tagine og ikke gulost, er det naturlig at man ønsker å ikke skille seg ut.

Vi som definerer oss som «TCK-ere» har blitt eksperter på å navigere oss gjennom den kulturelle jungelen. Det har resultert i at mange har en større forståelse av andre kulturer. Betegnelsen flerkulturell er derfor veldig treffende, men man må også huske at den tredje kulturen er en del av definisjonen. Ingen som har innvandret til Norge dro med seg denne tredje kulturen. Den oppsto her.

Følg debatten: Facebook og Twitter