Siden dette er en tekst om norsk venstreside, skal jeg i god tradisjon begynne med sjølkritikk. Mye av det jeg kommer til å si kan lett virke som en politisk dyneløfting, en kavalkade over enkeltuttalelser fra enkeltpersoner. Dessverre mener jeg de viser et mønster.
Antisemittisme er rasistisk, religiøst eller kulturelt basert hat der å være jøde er å inneha bestemte – og negative – egenskaper.
Sosiologen Helen Fein definerer det som «en latent struktur av forestillinger om jøder som kollektiv, som på det individuelle planet manifester seg som holdninger, i kulturen som myter og ideologi, og i handling som sosial eller legal diskriminering eller politisk mobilisering mot jødene, som alt sammen resulterer i eller har som mål å fjerne, drive bort eller tilintetgjøre jøder bare fordi de er jøder.» Kjernen ligger i den siste delen av sitatet: jøder som kollektiv og bare fordi de er jøder.
Kritikk av Israel
Filosofen Bernard Harrison trekker i tillegg inn et konspirativt aspekt: Å være jøde er å være medlem av et kollektiv, som hele tiden kan mistenkes for å arbeide for å fremme egne mål, på tvers av resten av samfunnets interesser. Et eksempel er «Sions Vises Protokoller», som ble til i reaksjonære kretser i det førrevolusjonære Russland, der jødene blir tillagt planer om å sikre seg politisk og økonomisk makt over hele verden.
Å kritisere Israel, for eksempel for behandlingen av palestinerne, er ikke antisemittisk. Det er heller ikke antisemittisk å mene at det var galt å opprette Israel i 1948 eller at den beste måten å få slutt på konfliktene er ved en enstatsløsning. Antisemittisk blir det først når man for eksempel hevder at det er noe ved selve det jødiske som disponerer for brutalitet, eller at alle jøder er potensielle agenter for Israel.
Jødemakt i media
Dessverre har vi de senere årene sett flere eksempler på ytringer fra den norske venstresiden som nærmer seg dette. Det antagelig mest ekstreme var da fredsforsker Johan Galtung, noe av en nestor innenfor konfliktanalyse og konfliktløsning, i et foredrag ved Universitetet i Oslo høsten 2011 refererte til den antisemittiske norske forfatteren Erik Rudstrøms bøker om «jødemakt» og hevdet at frimureriet var bygd på «jødiske elementer» og kunne være involvert i terrorhandlingene 22. juli.
Galtung har senere fulgt opp med å anbefale «Sions Vises Protokoller» som «en guide til verden» og å hevde at det er på tide å forske på «jødisk kontroll over media» og betydningen av denne. Flere steder har man derfor valgt å ta Galtung av plakaten. Men ikke i Norge, der han i høst alene rakk å forelese for Norges Fredsråd og være æresgjest ved SILK-festivalen i Skudeneshavn.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Jøder som «virus»
3. januar 2009 skrev Trond Andresen, amanuensis ved NTNU, i Klassekampen at jøder som etnisk gruppe led av kollektiv mangel på empati med andre enn sine egne. Dette var i forbindelse med krigen på Gaza.
LES: – Dette er ganske vill lesing fra Galtung
Andresen har også gjort seg bemerket som forsvarer for Hans Olav Brendberg, ekskludert fra AKP (m-l) i 2004 for å spre antisemittisk tankegods. Blant annet anbefalte han tvilsomme forfattere som Kevin MacDonald, en kontroversiell evolusjonspsykolog. MacDonald betrakter jødedommen som en «gruppeoverlevelsesstrategi» som premierer det å ta seg av sine egne, slik at jøder fungerer som et «virus» som risikerer å ødelegge «vertsorganismen». Ifølge Brendberg var MacDonalds teorier «eit klassisk kritisk, akademisk arbeid», nyttig for å forstå den jødiske lobbyens rolle i USA.
Jødisk identitet som rasistisk
Høsten 2011 inviterte Andresens kolleger ved NTNU, sammen med Palestinakomiteen, den britisk-israelske forfatteren Gilad Atzmon til å forelese. Atzmon frasa seg sitt israelske statsborgerskap i 2002 og har i mange år vært en krass kritiker av Israel. Han kritiserer selve den jødiske identiteten som rasistisk og hevder at jødedommen står i opposisjon til kristen-humanistiske verdier. Selv å omtale de nazistiske jødeutryddelsene som historisk unike er sjåvinisme for Atzmon. Han kvier seg ikke for å ty til førmoderne beskrivelser av jøder som Kristusmordere, anbefale «Sions Vises Protokoller» som en bok som beskriver dagens verden med «profetisk kraft» eller bevege seg farlig nær
holocaustbenektelse.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Mange palestinaaktivister har derfor tatt avstand fra Atzmon, men ikke ved NTNU. Forsøk på å problematisere invitasjonen var fullstendig irrelevante, mente professor Arnulf Kolstad. Kritikerne burde fokusere mindre på «det som står på hans hjemmeside og hvem hans ’venner’ er», og heller forholde seg til hovedbudskapet, «betydningen av jødisk identitet for israelernes behandling av palestinerne.» (Sitert fra kommentarfeltet i lenkede artikkel, red.anm.)
Demonisering
Hvorfor fortsetter Klassekampen å trykke Andresen, fredsbevegelsen å hylle Galtung og Palestinakomiteen å invitere Atzmon når det er såpass klart hvor de står?
Israel og USA står for mange i en særstilling. De er fienden, og nesten alle angrep kan unnskyldes. Selv fysiske, som da muslimske ungdommer angrep Frimurerlosjen i Oslo under demonstrasjonene mot Gaza-krigen i 2009 og langt på vei fikk støtte fra Blitz i ettertid, til tross for at det var et klart utslag av konspirasjonsteorier om jødiskstyrte frimurere. Israel kan uten motforestillinger sammenlignes med Nazi-Tyskland, som når blokaden av Gaza sammenlignes med den tyske behandlingen av Warszawa-gettoen og israelske politikere tegnes i naziuniform.
LES: Sammenligner Støre med Breivik
Lite utbredt
Jeg kunne også nevne forfatter Fredrik Heffermehls påstander om at jøder opptrer som gruppe og er ufølsomme for andres lidelse, eller nevnte Kolstads antydning om at Israel er ansvarlig for mobbing av jødiske barn. Med et slikt utgangspunkt er det ikke rart om mange refleksivt tar slike ytringer for legitim kritikk av israelsk politikk.
Heldigvis tyder lite på at antisemittiske forestillinger er utbredt på norsk venstreside, hverken politisk eller i aviser som Klassekampen. Undersøkelser tyder på at uttalte negative holdninger til jøder er mer utbredt i andre deler av befolkningen. Men i en tid der 19 prosent av nordmenn mener jøder i det skjulte arbeider for jødiske interesser, samtidig som krefter på motsatt side gjerne vil stemple all kritikk av Israel som antisemittisme, er det på tide å sette en endelig grense.
