Kronikk

Den tøffeste uken

Som overlevende etter Utøya 22. juli er det interessant å vite hvordan Sylvi Listhaug ble rammet og hva som for henne var tøft.

Vida Sofia Henri-Contreras

Det denne saken viser er at den personen som burde ha fått den kraftigste politiske lærepengen gjennom sin selvforskyldte avgang, ikke egentlig har forstått hva dette handler om, skriver kronikkforfatteren som er overlevende etter Utøya. Bildet er fra minnemarkeringen 22.juli i år.

Foto: Vilde Midtbø Ulsten / NRK

«Det var torsdag kveld i mars 2018». Slik begynner et sentralt kapittel i boka til Sylvi Listhaug. Kapittelet har hun kalt «den tøffeste uken», og det beskriver blant annet hvor Sylvi Listhaug var da hun fikk høre om skuddene på Utøya. Men det er altså ikke den mørke uken i 2011 som er tøffest for Sylvi Listhaug – den tøffeste var uken da hun måtte gå av som justisminister.

Hun forstår ikke hva dette handler om.

Dette ble ekstra aktuelt etter Politisk Kvarter i dag tidlig. I tillegg til de andre debattene som har kommet etter at Listhaug har gitt ut bok. Jeg overlevde Utøya. Jeg har engasjert meg i debatten. Jeg var rådgiver for Erik Poppe på hans film om 22. juli og er tidligere sentralstyremedlem i AUF. Jeg registrerer altså at Listhaug har hatt det tøft.

Facebook-innlegget

Facebook-innlegget som endte med at Listhaug gikk av var vondt og skremmende for oss som overlevde. Det spilte på det samme tankegodset som inspirerte terroristen. Listhaug beklaget overfor oss fra Stortingets talerstol og sa hun står ved beklagelsen. Selv om vi ikke har noen grunn til å tvile på at hun føler med oss, viser hun i boken sin at hun aldri har forstått hva vår frykt handler om.

Gjennom sin beskrivelse av hendelsene som førte til at hun måtte gå av, bygger Listhaug videre på en fortelling hun har begynt på tidligere. Om hvordan Arbeiderpartiet – med vår leder Jonas Gahr Støre i spissen – bestemte seg for å bruke Facebook-innlegget «for å koble det til 22. juli.»

Med det diskrediterer hun min og mange andre overlevendes reaksjoner på hennes post til å være resultat av en strategi utarbeidet av Arbeiderpartiet. Det var det på ingen måte.

Hvem sin virkelighet?

I boken kan vi lese at Jonas Gahr Støre hadde «klekket ut en strategi» om at han skulle «ta Frp for at Breivik en kort periode var medlem i partiet». Hvor hun har dette fra, får vi ikke vite noe om.

Sylvi Listhaug vrir og vender på virkeligheten

«Dette skulle kynisk brukes mot Frp, hadde Støre bestemt seg for,» skriver hun videre. Fortsatt uten at vi får vite noe om hvordan hun vet hva Ap-lederen tenker – utover at hun som tidligere godt betalt First House-ansatt «har god innsikt i hvordan Ap jobber».

Ifølge Listhaug var det ikke i hennes tanker at Facebook-innlegget kunne kobles til 22. juli. «Jeg tror vel at Ap hadde kommet opp med en slik kobling uansett,» fortsetter hun. Hva mener Sylvi Listhaug med dette? Hun lar det henge i lufta, men vet det bygger på en konspirasjonsteori om at Arbeiderpartiet vil bruke 22. juli som et kort i spillet om makt.

Sylvi Listhaug vrir og vender på virkeligheten. Vet hun at hun gjør det? Ja, det tror jeg. I et lengre resonnement skriver hun om at hun er opprørt over at Frp visstnok knyttes til gjerningsmannen.

Sannheten er jo at Breiviks bakgrunn i Frp svært sjelden har blitt trukket fram i debatten. Også når hun skriver at «vi må kunne diskutere sak, også de vanskelige uten at det er et uttrykk for hat mot Ap eller andre», vrir hun på virkeligheten.

Farlige konspirasjoner

I saken som var utgangspunktet for Facebook-innlegget, var ikke uenigheten partiene imellom stor. Likevel valgte landets justisminister å bruke saken til å skape splittelse og å bygge opp under konspirasjonsteoriene vi har advart mot. Det motsatte av å diskutere sak.

Den tøffeste var uken da hun måtte gå av som justisminister.

For hva var det egentlig Listhaug prøvde å si med Facebook-innlegget sitt, dersom hun avviser koblingen jeg og mange andre så? Hvorfor skulle terroroverlevende ha noen som helst tålmodighet, respekt eller sympati med terrorister? Er det noen som virkelig forstår hva dette handler om, så må det da være dem som har opplevd det?

Det denne saken viser er at den personen som burde ha fått den kraftigste politiske lærepengen gjennom sin selvforskyldte avgang, ikke egentlig har forstått hva dette handler om.

Men de farlige konspirasjonene, de lever videre.