Hvor mange arkitekter kan du navnet på? Tre-fire stykker? Bare én? Eller kanskje ingen, siden Snøhetta er et kontor og ikke en person? I så fall tror jeg du er i godt selskap. For selv om Norge i 20 år har opplevd et vedvarende byggeboom med et korresponderende kok i kommentarfelt og på debattsider, er arkitektene selv så godt som usynlige.
Det er ganske rart, for jeg representerer her en yrkesgruppe med over gjennomsnittet høye tanker om seg selv. Og det er utrolig dumt. Av den enkle grunn at det bygges mye stygt i Norge. Hvilken bedre måte å unngå dette på, enn at faglighet og folkelig fornuft kunne brytes mot hverandre i offentligheten?
Hvordan snakke med en arkitekt?
Det skjer imidlertid ikke. I motsetning til forfattere eller leger eller advokater lar arkitekter knapt høre fra seg. Hvis man skal ta veilederen min og hans kastrat-metafor på ordet, skyldes det at arkitekter og andre ikke kan snakke sammen. Folk flest snakker om arkitektur som stygt eller pent. Mens arkitekter snakker i blomstrende metaforer om alt mulig annet.
Det er ikke noe nytt i å påpek dette. Under overskrifter som «Hinsides stygt og pent», «Pent, stygt eller sant?» eller ganske enkelt «Hvordan snakke med en arkitekt?» har blant andre Kjetil Rolness og Tommy Sørbø de siste årene skrevet om henholdsvis Hamsun-senteret og Lambda. De kritiserer arkitektene for hykleri når de som utøvere av et estetisk fag vifter vekk alle former for smaksdebatt.
Denne nedlatende holdningen fra fagstanden har bidratt til at forbløffende mange oppegående folk sier at «de ikke forstår arkitektur». Det er som om helt alminnelige vegger og tak og gulv innhylles i en slags mystisk sfære der den egentlige betydningen ligger utenfor rekkevidde for dem som faktisk bruker husene.
Unødvendig tåkelegging
Ta det fra en insider: I 99,9 prosent av tilfellene er denne mystikken fraværende. Det ligger fint lite teoretisk spissfindighet eller kodede meldinger bak husbygging. Og selv om arkitektene naturligvis er best på å tegne hus, er alle kvalifisert til å snakke om dem.
Spørsmålet er dermed hvorfor arkitekter ikke vil bli forstått? Arkitekter har selvsagt rett til å ha et faginternt språk. Men når legen Mads Gilbert kan snakke til befolkningen uten bruk av latin, eller advokaten Geir Lippestad kan gjøre det samme uten å referere til paragrafer, hva hindrer arkitekten i å snakke forståelig norsk?
«Folk sier vel i herredet, at arkitektene vrøvler, men de sier ikke, hvorfor arkitektene vrøvler». Jeg skal gjøre et forsøk. Hensikten er ikke å henge ut den arkitektstanden jeg er en del av.
Tvert imot mener jeg at norske arkitekter er svært flinke. Og altså mye flinkere enn de høres ut.
Bare stygt og pent
Jeg innledet med sitatet om arkitekten og den kastrerte fordi det sier mye om dumskap og arroganse. Men det er faktisk et korn av sannhet der også. Som arkitekturskribent ergret jeg meg lenge grønn hver gang jeg måtte intervjue en arkitekt. Fordi alle mytene er sanne: Selv de beste snakker svada.
Men så en dag, etter å ha presset to unge arkitekter i fire timer for å få dem til å si noe tilnærmet meningsfullt, gikk det et lys opp for meg. De kunne ikke. Det var rett og slett ikke mulig. Da vi omsider dukket inn under skydekket, var det ingen flere ord der.
Pent eller stygt? Hamsun-senteret i Hamarøy, tegnet av Steven Holl, har vært et omdiskutert bygg både i og utenfor fagmiljøet.
Foto: Lunde, Bjørn Erik Rygg / NTB scanpixÅrsaken er helt banal: Selv om det aller meste som har med hus å gjøre er veldig konkret, er det deler av arkitekturen det er vanskelig å snakke om. Ikke bare med ikke-arkitekter. Men også arkitekter imellom.
Her kommer vi til den store ironien. Når alle analyser, all kartlegging og alle tekniske hensyn er ivaretatt. Da er det spørsmålet om stygt eller pent man står igjen med. Rundt eller kantet, rødt eller blått, skrått eller rett. Før eller siden kommer man alltid til et punkt som utelukkende handler om hva som er finest. Og disse valgene kan selvsagt forsvares, men er samtidig umulige å fullt ut forklare.
Følg debatten: og
Arkitektur som sex
Så hvorfor i all verden kan ikke arkitektene bare innrømme dette, for seg selv og andre? Jeg tror det har med kollektiv selvtillit å gjøre. Og med en frykt for å bli avslørt. I møte med ingeniører, økonomer, håndverkere eller deg som leser dette, vil man helst ikke gi inntrykk av at det teoretiske belegget og den vitenskapelige forankringen mangler, og at arkitektene på en måte bare er kvalifiserte synsere.
Tåketalen blir altså en forsvarsmekanisme. Grunnen til at arkitekter ikke vil innrømme at arkitektur kan handle om stygt og pent, er at det til syvende og sist er alt det handler om. Dypt under alle lagene av funksjoner, takhøyder og materialer og helt konkrete ting.
Dermed kan vi si at det å snakke om arkitektur er som å snakke om sex. Punktum. Det har hovedsakelig en konkret side som det er sunt å diskutere på en likefram og avmystifiserende måte. Og så er det utvilsomt en kjerne av noe mer uforklarlig som alle lesere av Aune Sands Jordbærmus vet at vondt lar seg beskrive med metaforer og høysang.
Kan vi bare bli enige om dette, tror jeg grunnen er beredt for en inkluderende og faglig arkitekturdebatt som alle kan delta i og som vil komme alle til gode.
Nesten alt kan diskuteres med enkle ord. Så får heller både arkitekter og andre godta at det i selve unnfangelsen av husene ligger en prosess som er utenfor språket, og som derfor bør forbli helt uuttalt.
