NRK Meny
Kronikk

Den statseide korrupsjonen

Å ikke ha tatt seg bryet med å lese dokumenter relatert til å korrupsjon i eget selskap, holder ikke.

Telenors styreformann Svein Aaser og konsernsjef Jon Fredrik Baksaas

Eksisterer det trekk ved ledelseskulturene i noen av de statseide selskapene som ikke er akseptable, spør kronikkforfatter. Bildet viser Telenors styreformann Svein Aaser og konsernsjef Jon Fredrik Baksaas.

Foto: Simon Solheim / NRK

Forrige uke måtte Telenors leder og styreleder forklare seg for Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite om korrupsjonsmistanker mot Vimpelcom. I tillegg er fire Yara-topper tiltalt for korrupsjon og Kongsberggruppen er siktet for det samme av Økokrim.

Uavhengig av hvilke konklusjoner som trekkes om straffbarhet, er det allerede avdekket nok til å kunne slå fast at verken eierstyringen eller selskapsledelsen i selskapene som nå etterforskes/straffeforfølges ikke har vært god nok.

Selv om de pågående sakene skulle ende i frifinnelser, er det et åpenbart behov for å se nærmere på hvordan eierstyring praktiseres i saker av stor betydning for statens samfunnsansvar.

FØLG VIMPELCOM-SAKEN: NRKs Nyhetssenter

Er etikk noe en gjør litt sånn på siden?

Ingen næringsminister kan prate seg bort fra et åpenbart behov for å se nærmere på følgende spørsmål:

  • Eksisterer det trekk ved ledelseskulturene i noen av de statseide selskapene som ikke er akseptable?
  • Besitter styremedlemmene og topplederne tilstrekkelig kunnskap om etikk og relevante rettslige krav?
  • Aller viktigst er spørsmålet som Guro Slettemark, leder for Transparency, identifiserte under Vimpelcom-høringen: Er etikk noe man holder på med litt sånn på siden av forretningsdriften? Skjønner man hva det betyr at rettslige og etiske krav må være reelt implementert i organisasjonen?

En tydeligere og mer premissløs, uttalt politisk holdning til disse sakene savnes.

Eksisterer det trekk ved ledelseskulturene i noen av de statseide selskapene som ikke er akseptable?

Birthe Eriksen

Knebling

Et viktig symptom på en organisasjons- og ledelseskultur er hvordan kritiske røster/varslere behandles. Informasjon som har fremkommet om personer (ansatte og styremedlemmer) som skal ha blitt brakt til taushet etter å ha stilt kritiske spørsmål i disse selskapene, må forfølges av folkevalgte, Økokrim og media. Det må aldri tillates at toppledere får innrette seg med selskapskonstruksjoner og systematisk knebling av kritiske røster slik at de slipper unna med påstander om at de ikke visste noe som helst.

Det er fascinerende hvor lite toppledere og styremedlemmer i de pågående sakene skal ha visst. Selskapsstiftelser, samarbeidsrelasjoner og avtaleforhold knyttet til transaksjoner i mange, mange millionersklassen er noe som har foregått et eller annet sted i organisasjonen, uten de ansvarlige lederes kunnskap og utenfor deres kontroll.

Amerikansk rett stiller strenge krav

Rekken av korrupsjonsskandaler strekker seg tilbake til den såkalte «Horton»-saken i 2006, da hovedkontoret til Statoil, selve flaggskipet for velferdsstaten, ble raidet av amerikanske myndigheter uten hjemmel i norsk rett. Det var mulig, fordi selskap som opererer internasjonalt, under trussel om utestengelse fra amerikanske børser, er underlagt amerikansk rett. Amerikansk rett stiller verdens strengeste krav til styrets og ledelsens ansvar for å redusere korrupsjonsrisiko i egen virksomhet.

Det er fascinerende hvor lite toppledere og styremedlemmer i de pågående sakene skal ha visst.

Birthe Eriksen

Da det amerikanske antikorrupsjonsregimet plutselig ramlet inn døren vår, ble offentligheten tatt på sengen. Den gang kunne manglende kunnskap til en viss grad unnskyldes hos sentrale politikere og næringslivstopper. Det kan den ikke lenger. Det forventes at de som har ansvar for eierstyring og selskapsledelse av selskap som det norske folk har en betydelig aksjepost i, besitter kunnskap om de krav som stilles til dem.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook

Hva visste de?

I straffesaker etter norsk rett, blir det fokus på hva ansvarlige toppledere faktisk visste, eller måtte vite. For å redusere risikoen for ansvarspulverisering, har man i amerikansk børs- og korrupsjonslovgivning i økende grad begynt å gjøre det personlige straffeansvaret for å bekjempe korrupsjon preventivt. Spørsmålet er nå mer hvordan man har ivaretatt sitt ansvar for å hindre korrupsjon i utgangspunktet.

I Vimpelcom-saken, som altså omfattes av amerikansk rett, holder det ikke for en toppleder eller styremedlem å slå seg til ro med diffuse, udokumenterte bekreftelser på at selskapet etterlever rettslige krav. Amerikanske myndigheter har retningslinjer som benyttes når de skal vurdere grunnlag for ansvar etter blant annet «Foreign Corrupt Practices Act». Denne enkle sjekklisten bør benyttes av næringsministeren i dialog med selskapene og av Kontroll- og konstitusjonskomitéen i høringer.

De amerikanske «Sentencing Guidelines» består av syv punkt som skal vektlegges ved vurderingen av ansvarsspørsmål. Det viktigste er lederes/styremedlemmers ansvar for å sikre tilstrekkelig dokumentasjon på at selskapet har etablert et internkontrollsystem som objektivt sett anses rimelig godt egnet til å redusere risikoen for lovbrudd. Ansvaret omfatter det å påse at det finner sted opplæring av personell, at etterlevelse sikres, at systemet revideres og at brudd på regelverket får konsekvenser. Styremedlemmer og ledere som forholder seg aktivt til kravene, ivaretar eget ansvar.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Uakseptabelt å ikke lese rapporter

Det er først når dette ansvaret er oppfylt, at man kan unnskyldes med at man likevel ikke visste hva som foregikk. Med den kjennskap til korrupsjonsrisiko som de norske selskapene har utsatt seg for, er det derfor uakseptabelt, når det fremkommer at sentrale styremedlemmer har unnlatt å lese rapporter relatert til korrupsjon i selskaper de har ansvar for.

Det ser ut som om man grovt har undervurdert risikoen både knyttet til det å gå inn i utenlandske selskap (hjemmehørende i land med risikofylt korrupsjonskultur) og korrupsjonsrisikoen i de markedene man går inn i (informasjon som er lett tilgjengelig hos Transparency). I tillegg ser det ut som om man ikke i tilstrekkelig grad har tatt konsekvensene av den uttalte nulltoleransepolitikken når realitetene ikke lenger lar seg ignorere.

Det ser ut som om man grovt har undervurdert risikoen både knyttet til det å gå inn i utenlandske selskap og korrupsjonsrisikoen i de markedene man går inn i.

Birthe Eriksen

Regjeringen bør ikke avvente endelige dommer i ovennevnte saker for å erkjenne nødvendigheten av, ikke bare ovennevnte krav til ledelse. Det må også gjøres en ny gjennomgang av når staten faktisk skal drive aktiv eierstyring. Tidligere næringsminister Trond Giske drev for eksempel intens eierstyring ved utnevning av styremedlemmer som mange mente brøt reglene for slike prosesser. Samtidig ble Statoils beslutning om å gå inn i det omstridte oljesandprosjektet i Canada definert som en ren forretningsmessig beslutning som staten skulle holde seg unna, selv om den utfordret statens prinsipper for samfunnsansvar overfor urbefolkning og miljø.

Vi ser nå hvor vanskelig det er å utøve offentlig eierskap når det først er gjort en beslutning om å gå inn i markeder med høy korrupsjonsrisiko. Muligheten til å påvirke styrets risikovurdering i forkant av slike beslutninger, bør derfor ikke forspilles.